Et vintereventyr

Publisert 02.05.2014

Det var en gang en liten rev som het Mikkel. Han hadde nettopp feiret sin fem måneders bursdag i buret på 1,2 kvadratmeter, som han inntil nylig hadde delt med broren. Nå nærmet det seg tiden for flåing for Mikkel også. Hvordan skulle han unnslippe?

Gavekort bilde rev jul vinter

Det var en gang en liten rev som het Mikkel. Han hadde nettopp feiret sin fem måneders bursdag i buret på 1,2 kvadratmeter, som han inntil nylig hadde delt med broren. Nå nærmet det seg tiden for flåing for Mikkel også. Hvordan skulle han unnslippe?

En sen kveld Mikkel satt og funderte på dette, hørte han det krasle under buret. Da han tittet ned, så han et stripete ansikt titte opp på ham gjennom nettingen. Det var Gunnar Grevling, som av og til ruslet forbi på jakt etter matrester.

Hei Gunnar, hvisket Mikkel. Har du noen idé om hvordan jeg kan slippe ut fra dette buret? Broren min Sølvhale er allerede drept og flådd, og i morgen er det kanskje min tur!

Stakkars Sølvhale! Ropte Gunnar forskrekket. Så senket han stemmen, for ikke å vekke noen av de andre revene som lå tett i tett og sov i nettingburene sine. Hør her, Mikkel, sa han. Jeg kan hjelpe deg fri, men ikke si det til noen. Ødelegger jeg for mange bur, kommer pelsdyroppdretteren sikkert til å prøve å fange meg, og så ender jeg opp som pelskåpe, jeg også. Mikkel lovet å ikke si noe. For hvem skulle han vel betro seg til? Revemor og søsteren Rødøre var buret inne på den andre siden av anlegget, han hadde ikke sett dem på flere måneder.

Før han rakk å si noe, hadde Gunnar Grevling bitt over flere nettingtråder i bunnen av buret. Mikkel stakk den spisse snuten sin gjennom hullet, og ålte seg ut. Han var fri! Usikkert sjanglet han etter grevlingen over den snølagte gårdsplassen, og smøg seg ut under gjerdet. Over ham lyste månen, og vinterskogen suste. Det kjentes annerledes og merkelig hjemlig på samme tid.

Så gikk flere uker. Mikkel hadde lært seg å snuse opp åtsler og å fange mus. Den flotte pelsen, som pelsdyroppdretteren hadde tenkt å få nesten 800 kroner for, var blitt slitt. Friheten var vidunderlig, men Mikkel var sørgmodig allikevel. Han klarte ikke å glemme Revemor og Rødøre. Av og til hørte han dem skrike og bjeffe der inne på pelsfarmen, men han turte ikke å nærme seg.

En gang i blant traff han Gunnar Grevling, som fortalte at pelsdyroppdretteren holdt på å tette hullet i gjerdet. Hva skal jeg gjøre for å hjelpe familien min, Gunnar? Spurte Mikkel en kveld de satt og snakket sammen på snøen i måneskinnet. Det burde vært forbudt å holde dem i bur! Svarte Gunnar. Og vet du hva, jeg hørte Kråka snakke om noe spennende forleden. Hun hadde hørt om noen som vil hjelpe deg!

Snart visste Mikkel alt som Kråka hadde fortalt. Det fantes noen mennesker langt borte, i byen, som jobbet for å nedlegge alle pelsdyrfarmene. Mikkel ga seg i vei for å finne Dyrevernalliansens kontor; han hadde nemlig hørt at de hadde mange snille medlemmer som ville hjelpe dyrene.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til en åskam der skogen sluttet. Det var grålysning, og Mikkel tok mot til seg. Rask som bare en rev kan være pilte han ned til veien og begynte på ferden gjennom den illeluktende boplassen til menneskene. Det var stille i gatene, men én og annen fugl hadde stått opp. Dem spurte han om veien. Da han endelig var fremme, måtte han inn en dør og opp ei trapp.

Noen dager senere vakte Mikkel oppstandelse i Oslo da han travet gjennom gatene opp til Stortinget, sammen med flere medlemmer fra Dyrevernalliansen. Dyrevernalliansen hadde nettopp fått i stand en debatt om pelsdyroppdrett i Stortinget, og nå skulle Mikkel holde en appell utenfor hovedinngangen. Det var sendt ut både pressemelding og brev til alle stortingsrepresentantene, og folk stimlet sammen rundt ham på Løvebakken. Flere medlemmer fra Dyrevernalliansen gikk rundt og delte ut brev til alle politikerne, med enda flere argumenter.

Mikkel var redd, men tok seg sammen. Han stilte seg opp på stortingstrappen og rensket stemmen. En dame fra Dyrevernalliansen løftet ham opp, og han så utover menneskemengden. Bak seg hørte han noen av politikerne hviske: Den kan ikke snakke, det er jo bare en rev! Ærede forsamling, begynte Mikkel. Jeg er kommet hit for å kreve frihet for min mamma og søster Rødøre, og alle våre venner som også er innesperret på norske pelsfarmer!

Han holdt en lang tale, der han fortalte om Sølvhale som var blitt trukket ut av buret med en tang rundt halsen, om tante Mikkeline som var blitt gal og hadde drept sine egne barn, og om gamle pappa Silkepels som hadde sittet ti år i et bur på 0,8 kvadratmeter. Da han endelig var ferdig, var det flere av politikerne som hadde begynt å gråte.

Nå er det nok! Ropte en ung mann. Vi nedlegger pelsdyroppdrettet! Alle som stemmer for forbud, rekk en hånd i været! Mikkel strakte venstre labb opp i luften, og én etter én så han politikerne gjøre det samme. Til slutt hadde alle unntatt landbruksministeren armen i været. Hurra! Ropte alle medlemmene i Dyrevernalliansen. Det er flertall mot pelsdyroppdrett! Endelig blir pelsdyrfarmene nedlagt!

Og snipp, snapp snute, der var eventyret ute!

Vil du at slutten på eventyret skal bli virkelighet?

Meld deg inn i Dyrevernalliansen!

PS! Vil du vite hvordan det går med revene i den virkelige verden? Meld deg på nyhetsbrevet vårt!

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!