- Vi religiøse må våge å si nei

Publisert 06.03.2008

Dyrene er de aller svakeste, ofte fullstendig utlevert oss mennesker. Å påstå at mennesker har fått mandat av Gud til å kutte strupen over på et vergeløst dyr uten bedøvelse, er grotesk. Like grotesk som å tro at mennesket har fått mandat til å sperre dyr inne i det industrialiserte landbruks kunstige verden eller i forsøkslaboratorienes bur.

Vilt måke

Dyrene er de aller svakeste, ofte fullstendig utlevert oss mennesker. Å påstå at mennesker har fått mandat av Gud til å kutte strupen over på et vergeløst dyr uten bedøvelse, er grotesk. Like grotesk som å tro at mennesket har fått mandat til å sperre dyr inne i det industrialiserte landbruks kunstige verden eller i forsøkslaboratorienes bur.

 

Om forfatteren
Trond Enger er prest, og 1.amanuensis i religionskunnskap ved Høyskolen i Østfold. Artikkelen er gjengitt med forfatterens tillatelse. Innholdet i artikkelen representerer ikke nødvendigvis Dyrevernalliansens syn.

Så har to religioner greid det igjen – å aktivere en av sine negative sider. Denne gang går det ut over dyrene. Jøder og muslimer forlanger med sine hellige skrifter i hånden at det også i EU skal bli tillatt med rituell slakting der dyr drepes ved å skjære over halsen uten bedøvelse.

Her i Europa er det ellers vi kristne som har brukt religionen til å påføre andre unødvendig lidelse. Vi har med Bibelen i hånd legitimert forfølgelse av annerledes tenkende og troende, undertrykkelse av kvinner og arbeidere, utstøtelse av homofile. Og fremdeles henvises det til Bibelens ord om at mennesket skal legge jorden under seg med råderett over alle dyr når noen gjør oppmerksom på de lidelser som millioner av dyr blir utsatt for i det industrialiserte landbruk og i kosmetikkindustriens og medisinens forsøkslaboratorier.

Vi som kaller oss religiøse – enten vi er jøder, kristne eller muslimer – må våge å erkjenne at det i alle religioners skrifter og tradisjoner – også i vår egen – er både positive og negative elementer, at alle religioner har vært og er inspirasjonskilde både til oppofrende tjeneste for andre og til undertrykkelse og lidelse. Vi må våge å se i øynene at ikke alt i våre hellige skrifter er ”Guds ord” og absolutt forpliktende. Vi må våge å si ”nei” til det i våre hellige skrifter og i våre tradisjoner som ikke er moralsk.

Målestokken for hva vi må si ”nei” til, har vi ikke bare i de universelle menneskerettighetene. Vi har en målestokk også i våre egne skrifter og tradisjoner. Både vi kristne og våre jødiske og muslimske søsken har som en grunnvoll i tilværelsen troen på at alt liv er gitt oss av Gud og at vi engang skal stå til regnskap for denne gave. Når vi så skal skille ut det i våre hellige skrifter og tradisjoner som ikke er fra Gud, det som ikke har autoritet for oss, er ett av de sikreste kriterier: alt som krenker livet, denne gudgitte gave, alt som gjør livet mindre godt å leve for min neste og for andre av Guds skapninger, det er ikke av Gud – selv om det måtte ha sitt opphav i Toraen, Bibelen eller Koranen.

Om vi kristne har noe å rose oss av, måtte det være at vi i løpet av de siste hundre år har greid å luke ut noen av de mest negative elementer i vår tradisjon. Det har vært en lang og smertefull prosess, der vi til fulle har fått erfare hvor vanskelig det kan være å måtte ta avskjed med tradisjoner vi har holdt for hellige. Men også i kristendommen har vi fremdeles en vei å gå – ikke minst i forhold til dyrene. Vi må kvitte oss med troen på at Gud har gitt oss mandat til å bruke dyrene efter eget forgodtbefinnende.

Både i jødedommens, kristendommens og islams etikk - og i human-etikken – er det et grunnleggende prinsipp at ved rettighetskonflikt har den svakere forrang (”kvinner og barn først”). Dyrene er de aller svakeste, ofte fullstendig utlevert oss mennesker. Å påstå at mennesker har fått mandat av Gud til å kutte strupen over på et vergeløst dyr uten bedøvelse, er grotesk. Like grotesk som å tro at mennesket har fått mandat til å sperre dyr inne i det industrialiserte landbruks kunstige verden eller i forsøkslaboratorienes bur.

Om forfatteren
Trond Enger er prest, og 1.amanuensis i religionskunnskap ved Høyskolen i Østfold. Innholdet i artikkelen representerer ikke nødvendigvis Dyrevernalliansen syn.

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!