Dyremishandling - et lite problem?

Publisert 01.01.2005

Oppfatninger om hva som er vold og mishandling er ikke entydig. Hva som oppfattes som legitim og illegitim vold er situasjonsbestemt eller avhengig av forholdet mellom den som rammes og den som utøver volden.

familie katt uten hjem

Oppfatninger om hva som er vold og mishandling er ikke entydig. Hva som oppfattes som legitim og illegitim vold er situasjonsbestemt eller avhengig av forholdet mellom den som rammes og den som utøver volden.

Om forfatteren
Guri Larsen er kriminolog og professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo. Artikkelen bygger på forskningsprosjektet "Samfunnets dyrevern - dyras vern mot lidelse?" (2002) om anmeldt dyremishandling i Oslo-området. Artikkelen er gjengitt med forfatterens tillatelse. Innholdet i artikkelen representerer ikke nødvendigvis Dyrevernalliansen syn.

 

Det tvetydige mishandlingsbegrep

Oppfatninger om hva som er vold og mishandling er ikke entydig. Hva som oppfattes som legitim og illegitim vold er situasjonsbestemt eller avhengig av forholdet mellom den som rammes og den som utøver volden. Kvinnemishandling illustrerer godt hvordan syn på vold befinner seg i et flertydig moralsk landskap: selv om vold mot kvinner formelt er kriminalisert på samme måte som andre voldslovbrudd, finnes likevel holdninger i befolkningen som speiler alt fra å godta til å fordømme kvinnemishandling (Skjørten, 1994).

Vold mot dyr, eller dyremishandling, stiller i en kategori for seg - den moralske tvetydigheten er enda større her enn for vold mot mennesker. Det er generelt godtatt i samfunnet at tamme dyr kan utsettes for en viss grad av lidelse og ubehag, og det er heller ikke til å ungå at dyr i fangenskap påføres angst, stress og endog lidelse, hevder Arne Frøslie (2000, s.40). Graden og typen av lidelsespåføring har variert over tid og mellom land, og er kulturbestemt: "Måten vi behandler dyr på, avspeiler således på mange måter den kulturkrets vi tilhører", sier også Frøslie (op.cit., s. 40). Det kan tilføyes at syn på dyr, og måter dyr behandles på, også speiler et samfunns sivilisasjonsnivå.

I motsetning til den offisielle moralen nedfelt i straffeloven, er det både legalt og del av den offisielle moral at dyr kan påføres lidelse. Dyrs opplevelse av smerte og lidelse er ikke bestemmende for hva som regnes for brudd på dyrevernlovens bestemmelser. Dyr kan påføres lidelse, både intendert og uten vond vilje, uten at det defineres som lovbrudd. Bare det dyrevernloven kaller lidelse i utrengsmål er ulovlig lidelsespåføring, og kan føre til reaksjon. Det heter i lovens hovedbestemmelse: "Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål". Lidelsen er gradert. Det store moralske sprang mellom hvordan dyr og mennesker kan behandles, kommer klart til uttrykk i denne lovbestemmelsen.

Men hvor går grensen for utrengsmålet? Hvor mye lidelse og smerte kan dyr påføres som legal handling? Lovbestemmelsen kopler den unødige lidelsen til dyrs instinkt og naturlig behov, men setter ikke som et krav at dyr må behandles i samsvar med instinkt og naurlig behov. Dyr gis ikke rettigheter i loven, men hensyn skal tas til instinkt og naturlig behov. Men hvor mye hensyn skal tas, hvor mye lidelse skal dyr kunne tåle innen rammen av hensyntagen til behov og naturlig instinkt? Det sier ikke loven noe om. Det blir opp til lovens kontrollører å vurdere i hvert enkelt tilfelle om lidelsen et dyr påføres er unødig eller innen rammen av tillatt dyrehold. Skjønnet bygger på en almen moral om hvordan dyr skal behandles, hvilke begrensninger i utfoldelsen av biologisk utrustning dyr må kunne tåle, og hvilke lidelser det er berettiget/uberettiget å påføre dyr. Samfunnsinteresser knyttet til dyreholdet ser ut til å avgjøre hva som godtas av lidelsespåføring. I alle fall tolker Arne Frøsli dyrevernlovens bestemmelse dithen at lidelse kan påføres dyr som legal handling dersom det er en nødvendig forutsetning for å oppnå et berettiget mål. Slik nødvendig lidelsespåføring kaller han rettmessig lidelse (op.cit., s. 44-46). Dyrevernlovens begrep lidelse i utrengsmål gir mening bare gjennom sin motsats: nødvendig lidelse, og bare så lenge en type lidelsespåføring defineres som rettmessig. Offisiell dyreetikk bygger på hensiktsmessighetsmoral eller nytteetikk. Målet helliger midlet. Å påføre dyr lidelse er moralsk riktig bare målet er godt nok og ikke kan oppnås på andre måter. Riktignok har Landbruksdepartementets Rådet for dyreetikk gitt en moderering av denne moralen når det hevdes at det også skal legges selvstendig vekt på dyrs velferd. Om et slikt syn vil speiles i departementets meldte Stortingsmelding om dyrevern, gjenstår å se.

Syn på dyrs samfunnsnytte og den rollen dyr tildeles i samfunnet er med på å forme oppfatninger om hva som er godt og dårlig dyrehold, og om hva som er dyremishandling. Når omfang av dyremishandling skal angis, vil omfanget variere alt etter hvilken mishandlingsdefinisjon som legges til gunn - alt etter fortolkningen av måten dyr behandles på. Det offisielle syn på hvordan dyr skal behandles, og hva som er mishandling, speiles i dyrevernloven og i offisielle reaksjoner på anmeldt dyremishandling.

Her skal redegjøres for hvordan dyrevernloven praktiseres av Oslo politidistrikt og Dyrevernnemnda i Oslo, Asker og Bærum. Hva oppfatter politiet og dyrevernnemnda som lovstridig mishandling av den dyremishandling som anmeldes? Hvilke dyr dreier det seg om, hva slags skader påføres de, og hvem anmeldes for mishandling? Data i det følgende er fra et forskningsprosjekt om anmeldt dyremishandling i Oslo-området, der jeg har gjennomgått samtlige meldinger til Dyrevernnemnda i Oslo, Asker og Bærum i 1999, og anmeldelser til Oslo politidistrikt i seksårsperioden 1995-2000 (Larsen, 2002).

Anmeldt dyremishandling: sier det noe om omfanget?

Dersom anmeldt dyremishandling er utgangspunket for å fastslå omfanget av dyremishandling, må det sies at omfanget er svært lavt, i alle fall i Oslo-området. Og lavere enn jeg på forhånd hadde forventet: Det ene året 1999 ble det anmeldt 81 mishandlingsaker tilsammen til oslopolitiet og Dyrevernnemnda i Oslo, Asker og Bærum. De fleste meldingene, 66, kommer til dyrevernnemnda, bare 15 er politianmeldelser. I løpet av seksårsperioden 1995-2000 mottok oslopolitiet 140 anmeldelser arkivert som anmeldt brudd på dyrevernloven. Av ulike grunner var bare 101 av disse anmeldelsene tilgjengelig for min gjennomgang, og av disse dreier 82 anmeldelser seg om dyremishandling (de øvrige 19 anmeldelsene dreier seg i hovedsak om andre forhold som ulovlig innførsel og hold av dyr, og dyr som skader andre dyr).

Dyrevernnemnda mottar langt flere meldinger om dyremishandling enn politiet. Kanskje ikke så overraskende, dyrevernnemndas hovedoppgave er dyrevern, mens politiet ikke har spesielt ansvar for dyrevelferd. Dyrevenner stoler kanskje mer på at nemnda vil gripe inn, enn at politiet vil foreta seg noe på dyrets vegne. Ikke uten grunn, som jeg skal komme tilbake til.

Siden data er hentet fra Oslo-området, dreier langt de fleste anmeldelsene seg naturlig nok seg om mishandling av kjæledyr, og blant kjæledyra dominerer hunder: I perioden 1995-2000 var det 53 hundesaker blandt de 82 politianmeldte dyremishandlingssakene, 17 andre kjæledyr (katter, slage, reptiler, kanin, gnagere, burfugler), 6 dyr i næring (hest, gris, fisk, hummer, tamrein), 6 ville dyr (i hovedsak duer). Nå trenger ikke hundens forholdsvis store andel i dette materiale over anmeldte saker bety at hunder er mer utsatt for mishandling enn andre kjæledyr. Men mishandling av hunder anmeldes forholdsvis oftest. Kanskje hunden har flest venner? Eller kanskje hunder er mer synlige ute på turer i gater og parker enn andre kjæledyr? Oftest er det naboer som anmelder; som ser og hører hundens lidelse.

Både fysisk vold og vanskjøtsel inngår i den offisielle definisjonen av dyremishandling, og regnes som lovstridig mishandling. Vanskjøtsel av dyr er det samlet flest av blant anmeldelsene i Oslo-området, særlig dyrevernnemnda får flest meldinger om vanskjøtsel, hele 51 meldinger av tilsammen 66 meldinger om mishandling i 1999. Dyrevenner melder oftest fra til politiet om utøvelse av fysisk vold: politianmeldelsene har en jevnere fordeling av fysisk vold og vanskjøtsel, 38 fysisk vold og 43 vanskjøtsel i årene 1995-2000 (i en sak er skaden uoppgitt).

Men gir antall anmeldelser er bilde av det reelle omfanget av dyremishandling? Nei. Antallet forteller om anmelderpraksis: hvor mange som bryr seg nok om dyr til å melde fra når de tror dyr mishandles. Det forteller også om hvor forskjellig fortolkninger av dyrs situasjon kan være, og hvor ulike oppfatningene kan være av hva som påfører dyr lidelse. Svært ofte samsvarer ikke melders syn med dyreeiers syn, og heller ikke med vurderingen til lovens håndhevere og deres oppfatning av hvor grensen går for den unødige lidelsen. Like mye sier anmeldt dyremishandling noe om hvilke dyr som er synlige for andre enn de som har ansvar for dyra, og om hvilken type dyr folk bryr seg så mye om at mistanke om mishandling anmeldes.

Omfang reaksjon for dyremishandling - hva forteller det?

Dersom anmeldt mishandling politiet og dyrevernnemnda finner er lovstridig, legges til grunn når omfanget av dyremishandling skal fastslås, må det sies at dyremishandling er et helt ubetydelig problem - dyr i Norge mishandles svært sjelden. Bare et fåtall anmeldelser ender med reaksjon, særlig av politianmeldelsene: I 1999 er det samlet 17 reaksjoner av de 81 anmeldte mishandlingene, og det er dyrevernnemnda som gir langt de fleste reaksonene: 23 % av nemndsmeldingene fører til at nemnda tar dyret fra eieren, mens politiet samme år bare gir 2 reaksjon av de 15 mishandlingsanmeldelsene. Er det virkelig bare 17 tilfeller med dyremishandling tilsammen i Oslo, Asker og Bærum på et år? Inntrykket forsterkes om at dyremishandling er et lite problem dersom polititallene for reaksjon for hele seksårsperioden tas med: Av 82 anmeldt mishandling fører 13 til reaksjon, eller 16 %. 13 tilfeller av mishandling på 6 år i Oslo dersom polititallene brukes til å fastslå omfanget av dyremishandling.

Siden jeg er kriminolog uten spesielle kunnskaper om dyrehelse og dyrevelferd, har jeg ikke gjort forsøk på selvstendig vurdering av om mishandling virkelig har funnet sted også når anmeldelsen henlegges. Men utfra politiets og dyrevernnemndas vurdering av dyreholdet og deres begrunnelser for avgjørelser, har jeg inndelt anmeldelsene i tre hovedkategorier:
1) Anmeldelser som fører til reaksjon (nemnda tar dyret fra eieren/politiet gir oftes bot til dyreeieren).
2) Anmeldt mishandling som henlegges, men som kan sies å befinne seg i en gråsone mellom tillatt og lovstridig dyrehold: når politi og dyrevernnemnda har noe å utsette på dyreholdet, og foretar seg noe på vegne av dyret, men finne ikke forholdet alvorlig nok til å gi reaksjon (nemnda gir råd og veiledning om hvordan dyreholdet må bedres/politiet kopler inn dyrevernnemnda).
3) Anmeldelser som henlegges uten at nemnda eller politiet foretar seg noe: påstand blir stående mot påstand mellom anmelder og dyreeier om dyret utsettes for mishandling.

Flere forhold taler for at omfang reaksjon ikke sier noe som helst om det virkelig omfang av dyremishandling. For det første viser gjennomgangen av anmeldelsene hvordan fortolkninger av dyrets situasjon og om mishandling har funnet sted, ikke bare er forskjellig mellom anmelder og dyreeier, men også mellom lovens håndhevere. Skjønnet til den enkelte nemndsmedlem/politiansatt varierer - ulike fortolkninger gis av dyrehold som beskrives ganske likt i anmeldelsene. Mange henlagte vanskjøtselanmeldelser har omtrent likelydende beskrivelser av dyrehold som i anmeldelsene som fører til reaksjon. Når saken henlegges, kan det se ut til at politiet og dyrevernnemnda velger å stole på dyreeiers versjon, og saken henlegges uten videre undersøkelse eller etterforskning (at vanskjøtsel som ikke påfører dyret synlige skader, kan være vanskelig å dokumentere, spiller kanskje også inn, også om synlige skader og lidelse er resultat av mishandling eller andre forhold). Men reaksjonspraksisen forteller kanskje mest om hvor vanskelig praktiseringen av dyrevernloven er: begrepet lidelse i utrengsmål åpner for ulike fortolkninger av samme type anmeldt dyrehold, og ulike oppfatninger om hva som må regnes som lovstridig mishandling.

Anmeldelser av fysisk vold henlegges også, særlig av politiet, også når skaden er godt synlig og dyrets lidelse er tydelig. Gjerningspersonen er i et fåtalls saker ukjent, men politiet henlegger saken uten å prioritere etterforskning for å finne fram til gjerningspersonen. Selv anmeldelser der mishandling er dokumentert av veterinær og gjerningspersonen er kjent, kan henlegges av politiet. Politiets begrunnelse for å henlegge sakene er oftes at "Intet straffbart forhold er bevist", "Ikke rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold", eller det kan være "På grunn av bevisets stilling", og i noen få saker "Mangel på saksbehandlingskapasitet".

Henleggelser av både anmeldt vanskjøtsel og fysisk vold der det ikke gripes inn på vegne av dyret, er gruppert som påstand mot påstand mellom anmelder og dyreeier om hva slags stell dyret får, og om dyret påføres lidelse. Dette er den største enkeltkategori av politisakene, 48 % av politianmeldelsene i perioden 1995-2000, og en noe mindre kategori hos dyrevernnemnda, 38 % av samtlige meldinger i 1999.

Også henlagte anmeldelser gruppert i gråsone mellom tillatt og lovstridg dyrehold viser hvor vanskelig praktiseringen av dyrevernloven er. Her er det liten forskjell mellom dyrevernnemndas og politiets praksis: i 36 % av anmeldelsene foretar politiet seg noe på vegne av dyret, ofte å kople inn dyrevernnemnda, men dyreier får ingen rekasjon. Nemnda har lovpålagt plikt til å gi råd og veilening når dyreholdet oppfattes å gå ut over dyrets velferd uten at lidelsespåføringen oppfattes å være unødig, og det gjøres i 39 % av sakene. Beskrivelser av dyreholdet i mange av disse sakene skiller seg også lite fra beskrivelser i anmeldelsene som fører til reaksjon. Igjen illustreres dyrevernlovens tvetydige mishandlingsbegrep, og hvor forskjellig skjønnet og fortolkninger til den enkelte politiansatte og nemndsmedlem kan være.

For det andre kan det det se ut til at andre forhold enn dyrets skade tillegges vekt i vurderingen av anmeldelser, særlig av politiet. Man skulle kanskje tro at de alvorligste tilfellene av mishandling straffes. Men slik er det ikke. Et gjennomgående mønster ved reaksjonspraksisen til både politiet og dyrevernnemnda er at reaksjoner i hovedsak gis til privatpersoner som mishandler sitt kjæledyr. Alle politianmeldte bedrifter, næringsvirksomheter og offentlige myndigheter går fri selv om lidelsespåføring er dokumentert av veterinær, og både når anmeldelsen gjelder kjæledyr, dyr i næring og ville dyr (ville dyr er oftest duer: NSB og Jernbaneverket anmeldes for at duer fanges inn av nett over jernbanespor, og pines til døde. Dyrevernnemnda påtaler forholdet, men politiet henlegger tilsvarende anmeldelse med begrunnelse at intet straffbart forhold foreligger). Politiet har i løpet av seksårsperioden riktignok mottatt svært få anmeldelser av institusjoner, men ingen av disse anmeldelsene etterforskes selv om lidelsespåføring er godt dokumentert (et eksempel er kanindrap som TV-underholdning, der drap med ulovlig drapsmetode tydelig framkommer i TVprogrammet). Om det virkelig er slik at anmeldte institusjoner har langt mindre sjanse til å få reaksjon for dyremishandling enn anmeldte enkeltpersoner, kan bare videre forskning med et større materiale svare på.

Også type dyr ser ut til å spille inn i politiet vurdering: politiet har større omsorg for hunder som vanskøtes enn for andre slags dyr som har blitt utsatt for grov fysisk vold (i seksårsperioden fører i overkant av 20% av anmeldt hundemishandling til politireaksjon mot ca. 11 % for øvrige kjæledyr). Ingen anmeldelser av mishandling av dyr i næring fører til reaksjon. Kanskje den enkelte politiansatte har et forhold til hund, både gjennom tjenestehunder og egen hund, som gjør at de tar anmeldt mishandling av hund mer alvorlig enn mishandling av andre dyr?

Om det virkelig er slik at dyr i næring har mindre vern mot mishandling enn kjæledyr, kan bare videre forskning med data fra mer dyrerepresentative distrikt enn Oslo-området, gi svar på. Om tendensen fra denne undersøkelsen skulle vise seg i videre forskning, kan det bekrefte en hypotese om at dyrs samfunnsnytte spiller inn i vurderingen av om mishandling skjer. Lidelse til dyr i næring oppfattes kanskje som mer rettmessig enn unødig? Kjøttproduksjon oppfattes kanskje som et så berettiget formål, at dyrehelsa underordnes?

Men ikke bare type dyr avgjør. Det kan nemlig også se ut til at politiet tar vel som mye hensyn til kjennetegn ved den anmeldte som til dyrets skade. Et forholdsvis stort antall av anmeldte som kan defineres som samfunnets utstøtte (arbeidsledige, sosialklienter, tidligere straffede, rusmisbrukere) får reaksjon for dyremishandling, også når det anmeldte forhold ser ut til å være mindre alvorlig enn i øvrige anmeldelser. Av de tilsammen 24 politianmeldte utstøtte i årene 1995-2000, går bare 3 helt fri for mistanke om dyremishandling: 6 får reaksjon og i 15 saker oppfatter politiet forholdet alvorlig nok til å kople inn dyrevernnemnda eller foretar seg noe på vegne av dyret. Om det virkelig er slik at kjæledyr som eies av utstøtte er mer utsatt for mishandling enn andre kjæledyr, gir ikke denne undersøkelsen svar på. Sikkert er det at politiet har et mer skjerpet blikk på dyreholdet til utstøtte enn til andre.

Dyrevernnemnda ser ut til å legge større vekt på dyrevernet i sin vurdering enn politiet gjør, men dokumentene til dyrevernnemnda gir langt færre opplysninger om anmeldte enn i politidokumentene. Sammenligning av de to instansenes praksis blir derfor mangelfull.

Hvordan kartlegge omfang av dyremishandling?

Undersøkelsen min viser hvor vanskelig det er fastslå omfang av dyremishandling: De som anmelder har lavre toleranse for dyrs lidelse enn de som håndhever lovens bstemmelser. Og skjønnet til politiansatte og nemndsmedlemmer varierer; deres fortolkning av dyrevernlovens bestemmelse og vurderingen av om dyreholdet er lovstridig eller innen lovens ramme, drar ikke entydig i samme retning. Omfanget av dyremishandling vil variere alt etter hva som oppfattes å være mishandling. Men det viktigste er at grunnlaget for min undersøkelsen kun er omfang anmeldt mishandling, ikke omfang av den lidelsespåføring dyr utsettes for og som ikke anmeldes, enten lidelsen oppfattes som unødig eller rettmessig.

Det kan være rimelig å anta at anmeldt dyremishandling bare er toppen av det berømmelige isfjellet, at bare de færreste tar bryet med å anmelde, de færreste oppfatter dyrs lidelse som verdt å bry seg med. Mange dyr lever dessuten skjermet fra publikums innsyn, f.eks. dyr i næring under transport til slakteri og på slakteri, og kjæledyr i bur eller som holdes inne. Hvor ofte veterinærer får mistanke om at dyrs skade er resultat av mishandling, men uten å anmelde, er også et åpent spørsmål. En annen type data og metode enn det til denne undersøkelsen må til for å få kunnskap også om omfang av den ikke-anmeldte dyremishandlingen.

Les fakta om dyremishandling

Henvisninger
Frøslie, Arne: At dyr ikke skal lide i "utrengsmål". Om dyrevernlovens hovedparagraf. I Andreas Føllesdal (red): Dyreetikk. Fagbokforlaget 2000

Larsen, Guri: "Samfunnets dyrevern - dyras vern mot mishandling?" Rapport. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, august 2002

Skjørten, Kristin: Voldsbilder i hverdagen. Om menns forståelse av kvinnemishandling. Pax Forlag 1994

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!