Beskyttelse av forsøksdyr sett i relasjon til den medisinske forskningshistorien

Publisert 28.05.2007

Gjennom historien har synet på menneskeverdet og dyrs moralske status endret seg. Hvilke konsekvenser bør dagens verdisyn få for beskyttelse av forsøksdyr?

Forsøk mus hånd 2

Gjennom historien har synet på menneskeverdet og dyrs moralske status endret seg. Hvilke konsekvenser bør dagens verdisyn få for beskyttelse av forsøksdyr?

Om forfatteren
Veterinær Dr. scient. Cecilie M. Mejdell er forsker ved Veterinærinstituttet med dyrevelferd som spesialområde, og har sekretariatsansvar for Rådet for dyreeetikk.

Artikkelen er tidligere trykket i Norsk veterinærtidsskrift 2005 (nr. 2), årgang 117, side 93-100.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Norsk veterinærtidsskrift. Innholdet i artikkelen representerer ikke nødvendigvis Dyrevernalliansen syn.

Innledning

Moderne medisinsk forskning er i stor grad basert på bruk av forsøksdyr, blant annet som modeller for å studere sykdom hos mennesker og for utprøving av nye legemidler. Gjennom tidene finnes mange eksempler på grove misbruk av både mennesker og dyr i forsøk. Noen ganger blir dessuten forskning som samtiden fant akseptabel, i ettertid stemplet som uetisk. Artikkelen belyser hvordan synet på hvilke kategorier av mennesker eller dyr som er ansett som akseptable forsøksobjekter, har endret seg gjennom historien. Videre drøftes mekanismer som kan sette mennesker i stand til å utsette andre, enten dette er dyr eller mennesker, for smertefulle og skadelige forsøk. Til slutt diskuteres hvorvidt norsk regelverk og forvaltningspraksis gir forsøksdyr tilstrekkelig beskyttelse.

 

Historisk bakgrunn 

Gjennom medisinens historie har det jevnlig vært diskutert både hvorvidt det i det hele tatt er tillatelig å gjøre forsøk med mennesker, og hvem som det eventuelt er passende å benytte til dette. Det dominerende synet har endret seg over tid, og de ulike forsøkshierarkier, eller nedadstigende rekker av tillatelighet som forsøksobjekter, er blant annet belyst av Bynum (1) og Ruyter et al. (2).

I medisinens tidlige historie, med antikkens Hippokrates og hans skole, var legens oppgave å hjelpe naturen å gjøre den syke frisk. Verken eksperimenter eller operasjoner inngikk som en del av legekulturen, og disseksjon av døde personer var ikke akseptert. Det finnes imidlertid unntak i denne tidsperioden; leger i Alexandria utførte viviseksjon og gjorde eksperimentelle forsøk. Til dette benyttet de dødsdømte fanger stilt til rådighet med kongens samtykke.

Legen Galenos (129-200) mente at forskeren skulle begynne med seg selv som første forsøksobjekt. Dette synet ble videreført gjennom middelalderen, blant annet av Arnold av Villanova (1235-1316), og helt fram til den eksperimentelle medisinens tid med fysiologen Claude Bernard (1813-1878). Dyr kunne være første ledd i dette hierarki, før legen prøvde ut medisin på seg selv og sine nærmeste, deretter fanger og dødssyke.
Bernard av Gordon, en samtidig med Villanova, forfektet imidlertid et annet hierarki der rekkefølgen var fugler, pattedyr, "de som er i hospitalet" (som i praksis var fattige, ressurssvake og ofte sinnslidende mennesker), "våre små søsken" (psykisk utviklingshemmede) og først deretter legen selv og andre friske. Gordons hierarki ble i praksis benyttet helt til moderne tid.

De internasjonale retningslinjene som i dag gjelder for medisinske forsøk, gir derimot de svakeste gruppene av mennesker spesiell beskyttelse (2). Etter innledende dyreforsøk skal utprøvingen begynne med friske, frivillige voksne mennesker som har gitt sitt informerte samtykke til å delta. Informert samtykke innebærer at personen har fått og forstått informasjon om forsøket og de eventuelle risiki som foreligger, og at personen ikke er i en tvangs- eller avhengighetssituasjon. Deretter er det tid for å prøve ut medisinen på voksne pasienter, før sårbare grupper kan innlemmes.

Hva er så bakgrunnen for disse ulike syn på hvem som anses som passende forsøksobjekter? At dyr ikke er med som første trinn i flere av hierarkiene, skyldes neppe moralske forhold. Årsaken ligger sannsynligvis i at man i medisinens tidlige historie ikke anså at resultater fra dyreforsøk var relevante for medisinsk kunnskap om mennesker. Først med opplysningstidens mekanistiske verdensbilde på 1600- og 1700- tallet ble dyreforsøk vanlig, men da som en del av den framvoksende naturvitenskapen. Dyrenes likheter med mennesker kom i fokus fra midten av 1800-tallet med Claude Bernard som hevdet at dyreforsøk hadde direkte overføringsverdi til mennesker, og kanskje spesielt med Charles Darwin og hans evolusjonsteori.

Forsøkshierarkienes graderinger av mennesker må forstås i lys av den historiske samtid. Antikkens demokrati i Hellas omfattet eksempelvis bare en liten del av befolkningen, de frie, voksne menn med eiendom. Sterk gradering av menneskeverdet var alminnelig langt opp gjennom historien, ut fra om de var slaver, livegne eller fri, fattige eller velstående, kvinne eller mann. De psykisk utviklingshemmede ble ikke regnet som fullverdige mennesker, og fanger hadde forspilt sine rettigheter som mennesker. Å måtte delta i forsøk var nærmest å anse som en del av straffen. Videre var det en utbredt oppfatning at barnehjemsbarn og andre på institusjon sto i gjeld til samfunnet, som skaffet dem mat og husrom. I tillegg ble sannsynligvis praktiske forhold tillagt vekt. Personer som var institusjonalisert og hadde begrensete sjelsevner, egnet seg godt til forsøk. Miljøet kunne standardiseres og kontrolleres nesten som i et laboratorium, og eventuelle protester behøvde man ikke ta hensyn til. Dessuten var forskningsresultatene direkte anvendbare, i motsetning til dyreforsøk som bare i en viss utstrekning kunne erstatte forsøk med mennesker. 

Smertefølelse som en moralsk relevant egenskap fikk først gjennomslag fra 1700-tallet gjennom utilitarister som Jeremy Betham og John Stuart Mill. Disse hevdet at smerte er grunnleggende galt, og at netto reduksjon av smerte og ulyst derfor er kjennetegnet på moralsk gode handlinger. Filosofen Richard Ryder, som er opphavsmann til begrepet "painism", diskuterer årsaker til at ikke vestlige tenkere bragte smertefølelse på banen tidligere (3). Ryder antar at smerte rett og slett ble fortrengt, fordi fortrengning var det eneste forsvar mot smerte i et samfunn der det knapt fantes medisiner som kunne lindre den. Utilitaristene kan ha medvirket til større omtanke for mennesker med nedsatte sjelsevner. Dersom evnen til å føle smerte og lide anses som moralsk relevant, blir det vanskelig å forsvare at man graderer retten til beskyttelse etter intellektuelle evner, slik det framgår av Gordons forsøkshierarki. Tvert i mot blir det særlig viktig å beskytte mennesker som ikke selv har mental evne til å forstå mulige konsekvenser av å delta i et forsøk. Tilsvarende tankegang gjelder mennesker i en tvangs- eller avhengighetssituasjon, eksempelvis fanger. Likt menneskeverd, med vekt på spesiell beskyttelse av de mest sårbare grupper mennesker, er synliggjort gjennom Nürnbergkodeksen (1947) og Helsinkideklarasjonen (1964 med seinere revisjoner) (2). Galenos’ prinsipp, at forskeren først prøvde ut medisinen på seg selv, oppfyller i høyeste grad vår tids krav til informert samtykke, da ingen er bedre informert om mulige risiki enn forskeren selv. Et slikt prinsipp er utvilsomt etisk høyverdig, men lite praktisk i det lange løp.

At lidelse ble anerkjent som moralsk relevant, er noe av bakteppet for den første lovgivningen mot mishandling av dyr. Viktig var også Darwin, som i sine verk (1859 og 1871) påpekte at forskjellene mellom dyr og mennesker, både fysisk og mentalt, er gradsforskjeller, ikke vesensforskjeller. Darwin selv var en stor dyrevenn og talte for dyrevern, selv om han ikke støttet noe forbud mot dyreforsøk (4). Den omfattende "Cruelty to Animals Act" ble vedtatt i 1876, blant annet på bakgrunn av en omfattende debatt om viviseksjon, men allerede fra 1822 hadde England lovforbud mot mishandling av husdyr. I Norge kom den første helhetlige dyrevernlov i 1935 og gjeldende lov i 1974. Forsøksdyr var omtalt i begge lover (5). I 1977 ble det utarbeidet en egen forsøksdyrforskrift, som siden er revidert flere ganger. Tidligere var det lagt spesielle restriksjoner på forsøk med aper, hund og katt. Dette hadde sannsynligvis bakgrunn i hensynet til kognitive egenskaper når det gjaldt aper, og i hensynet til menneskers følelsesmessige bånd når det gjaldt kjæledyrarter som hund og katt (6). En slik gradering av pattedyr har trolig aksept blant folk flest, idet dyrs verdi alltid har blitt gradert, bevisst eller ubevisst, blant annet etter "bambi-faktor", antatt intelligens, størrelse, hvorvidt de er skadedyr, kjæledyr og så videre. Dyrevernloven og dens forskrifter har vært kritisert for å være mer innrettet mot å beskytte menneskers følelser enn å beskytte dyr mot lidelser (7). Særbehandlingen av aper, hund og katt ble fjernet i 1996. I stedet for en gradering av dyrs verdi ut fra intelligens og menneskers sympati eller antipati, vektla myndighetene evnen til å lide. En gitt prosedyre vil kunne gjøre like vondt for ei rotte som for en hund.

Dyrs moralske status

Gjennom vår vestlige historie, fra Aristoteles via Augustin, Tomas Aquinas, Descartes og Kant, har synet på fornuften som det viktigste kriterium for å inneha moralsk status, stått sterkt (8). Egenskaper som selvbevissthet, autonomi, rasjonalitet, evne til å inngå kontrakter, språk og syntaks, har alle vært framme i debatten om moralsk status. Siden det var alminnelig antatt at dyr manglet disse egenskapene, ble dyrene ikke inkludert i den moralske sfære, hvilket innebar at mennesker ikke hadde direkte plikter overfor dyr. Mens for eksempel Descartes mente at man dermed kunne gjøre hva som helst mot dyr, forfektet Kant at dyr skulle behandles pent. Brutalitet mot dyr ville forråe menneskene og kunne resultere i brutalitet mot mennesker. Fortsatt hevdes det at Kants filosofi sikrer dyr en forsvarlig beskyttelse (9).

Selv om det gjennom historien fantes andre syn på dyr, var det først med utilitaristenes vektlegging av smerte at debatten om dyrs moralske status fikk fornyet styrke. Jeremy Bentham framholdt at spørsmålet ikke er om dyr kan tenke eller om de kan snakke, men om de kan lide. Han hevdet at dyr kan lide og at de derfor har moralsk status. De nålevende filosofene Peter Singer, Tom Regan og Richard Ryder, som har engasjert seg sterkt i dyreetikk, mener at art er uten moralsk relevans, og at artsdiskriminering ("speciesism") stiller på linje med rase- og kjønnsdiskriminering (10- 12). De hevder at det ikke finnes moralsk relevante kriterier som språk, fornuft, autonomi, et cetera, som skiller alle mennesker fra alle dyr, når man også inkluderer små barn, demente og psykisk utviklingshemmede. De hevder at alle levende vesener som kan føle ("sentient beings") har en interesse av å ikke lide, og at denne interessen må vektlegges uansett om det gjelder et dyr eller et menneske. Mens Singer er utilitarist og dermed kan godta at enkeltindivider påføres smerte dersom gevinsten for andre i sum er stor nok, er Regan rettighetsorientert og forsvarer individets integritet. Enkeltindividet kan aldri ofres, selv for gode formål. Richard Ryder inntar en tredje posisjon som er interessant i forsøksdyrdebatten. Han fremholder at det er belastningen på det individet som har det verst som er moralsk relevant (3). Det kan derfor ikke forsvares å påføre et individ lidelse for å oppnå en beskjeden gevinst hos andre, selv om antallet individer som profitterer er stort. Smertereduksjonen hos det individet som vinner mest, må altså mer enn oppveie belastningen på det forsøksdyret som lider mest.

I norsk rettspraksis regnes dyr juridisk sett som ting, selv om dyrevernloven erkjenner at dyr er sansende vesener med evne til å lide: "Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret, slik at det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål" (13). Dyr har rett til å behandles godt, eller sagt på en annen måte, mennesker har plikt til å behandle dyr godt. I etisk plattform presentert i Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd, tillegges dyr egenverdi (14). I dette ligger at dyr har artsspesifikke behov, og at disse ikke nødvendigvis er de samme som menneskers behov. Dyr tilkjennes rettigheter, om enn ikke de samme rettigheter som mennesker. I følge Føllesdal (2000) er det etisk sett uproblematisk å tilkjenne dyr noen, men ikke alle rettigheter (15). Det kan altså være moralsk påkrevet å sørge for at dyr har det godt så lenge de lever, samtidig som det er forsvarlig å drepe et friskt og ungt dyr, dersom dette gjøres smertefritt. Når det gjelder dyr med høy grad av selvinnsikt og mulig opplevelsesbevissthet omkring død, kan dette imidlertid stille seg annerledes.

I 1993 tok flere kjente forskere og filosofer til orde for å tilkjenne menneskeapene samme rettigheter som mennesker ("The Great Ape Project") (16). De formulerte en erklæring som sier at menneskeaper skal ha samme rett til liv som mennesker, de skal ha samme beskyttelse av sin personlige frihet, og de skal ikke bevisst kunne påføres sterk smerte. Ut fra kunnskap om disse dyrenes nære genetiske slektskap med menneskene, deres sosiale liv og ikke minst deres kognitive egenskaper, hevder initiativtakerne at det er like uetisk å bruke menneskeaper som mennesker i forsøk.

Mekanismer som kan forklare overgrep

Da det internasjonale samfunnet ble oppmerksom på de grusomme forsøkene som var utført på mennesker, ikke minst nazi-legenes bruk av fanger under andre verdenskrig (se boks 1), resulterte dette i utarbeidelsen av internasjonale regler, først Nürnberg-kodeksen og seinere Helsinki-deklarasjonen. Man innså at forskerne ikke selv var i stand til å regulere sin egen virksomhet godt nok, og at det måtte eksterne kontrollmekanismer til (17).

 

Boks 1: Hypotermiforsøkene i Dachau
Hypotermiforsøkene i Dachau var et av flere eksperimenter nazi-legene utførte på konsentrasjonsleirfanger (19). Formålet var å se hvor lenge mennesker kunne overleve i kaldt vann, med eller uten klær, og fra hvor lav kroppstemperatur det var mulig å redde livet. Alle forsøkspersonene som deltok døde. Resultater fra forsøkene har seinere vært benyttet som basis for akuttmedisin og redningstjenester, idet man har etablert tidspunkter for når det er nytteløst å fortsette søk etter overlevende.

En forsker uttrykte det slik: "...det er ingen korrelasjon mellom moral og intelligens..." (18).

Til tross for et internasjonalt avtaleverk finnes det likevel mange eksempler på uetisk forskning på mennesker i etterkrigstiden (19). Sterkt smertevoldende forsøk fortsatte dessuten med uforminsket styrke med dyr (blant annet aper) som forsøksobjekter (10). Spesielt innen militær forskning, men også innen psykologi, smerte- og stressforskning ble det utført grusomme og i mange tilfelle tilsynelatende meningsløse dyreforsøk.

I moralfilosofien har det dominerende synet vært at etikk og moral er et produkt av fornuften alene. Vetlesen og Nordtvedt (1994) hevder imidlertid at moral springer ut fra et likeverdig samspill mellom intellektuelle og følelsesmessige evner (20). De fremholder at empati er en nødvendig forutsetning for moralsk opptreden. Nærhet regnes ofte som en forutsetning for empati, og avstand kan skapes på mange måter. Fysisk avstand gjør konsekvensene av en handling mindre påtrengende, for eksempel kan det fortone seg lettere å slippe en bombe enn å drepe et menneske i nærkamp. Avstand kan også skapes ved at den andre ikke framstår som et individ med individuelle egenskaper. Når krigsfanger stues sammen iført like klær og med barberte hoder, bidrar dette til anonymisering og følelsesmessig avstand. Det siste oppnås også om den andre vekker avsky. I konsentrasjonsleire avhumaniseres fangene gjennom å gi dem usle kår, slik at de mister verdiget, er skitne, illeluktende og kanskje slåss for livet om en brødskalk. Forutinntatte holdninger, ofte formet gjennom propaganda, bidrar til å blokkere empatievnen overfor fiendegruppen. Som Milgram viste i sitt berømte forsøk (se boks 2), er det skremmende enkelt å få vanlige mennesker til å begå grusomheter mot andre. Det krever stort mot å stå imot et gruppepress eller trosse en autoritet. 

Boks 2: Milgrams lydighetseksperiment

Milgrams lydighetseksperiment fra 1960 gikk ut på se hvor langt mennesker under ledelse av en autoritet ville gå i å påføre andre mennesker smerte (19). Forsøkspersonene, menn i alderen 20-50 år, ble fortalt at de deltok som assistenter i et forskningsprosjekt om hukommelse. Forsøksleder instruerte deltakerne i å tildele en forsøksperson elektriske støt når denne svarte galt på spørsmål. For hver feil skulle styrken på elektrosjokket justeres opp. Hele 26 av 40 personer, det vil si 60 %, fulgte forsøksleders ordre fullstendig og var villige til å tilføre offeret (som var en skuespiller og selvsagt ikke kjente noe) sjokk av dødelig styrke. Kun 14 nektet å fortsette etter at offeret skrek.

Vetlesen og Nordtvedt viser til at moralske hemninger forsvinner så snart tre betingelser av samfunnsmessig art er innfridd:

1)    Volden er autorisert, for eksempel gjennom offisielle, lovlig sanksjonerte ordre.
2)    Avgjørelser er blitt rutine, for eksempel gjennom regelstyrte forordninger og nøyaktig angitte roller for de impliserte.
3)    Avhumanisering av voldens ofre gjennom ideologiske definisjoner og indoktrinering.

I Hitler-Tyskland var volden uten tvil autorisert fra høyeste hold og satt i et industrielt system. Imidlertid er det neppe tvil om at de nevnte forhold fortsatt har gyldighet når man ser på de overgrep som avdekkes i nye konflikter. Men også i forholdet til dyr, ikke minst forsøksdyr, har kriteriene relevans.

Det har vært hevdet at viljen til å beskytte dyr forteller noe om menneskenes menneskelighet (6, 8). Det er derfor et paradoks at Hitler-Tyskland framsto som et meget dyrevennlig samfunn på samme tid som konsentrasjonsleirfangene ble utsatt for de forferdeligste overgrep (21). I perioden 1933-1945 ble det vedtatt mer enn 30 lover som beskyttet dyr. Lovgivningen som beskyttet forsøksdyr var meget restriktiv, og prinsipper som seinere er kalt de tre R-er, "replacement, reduction and refinement", var innarbeidet allerede i 1933. Hitler hadde opprinnelig til hensikt helt å forby dyreforsøk, men forlot dette standpunktet fordi han ble overbevist om at et forbud kunne ramme landets medisinske forskning, siden det av og til fantes faglige grunner for å benytte dyr i stedet for mennesker i forskningen. Bruken av forsøksdyr var dessuten forenlig med nazistenes generelle etiske budskap om at det kunne være nødvendig å ofre enkeltindivider for å redde fellesskapet, en argumentasjon som for øvrig ble benyttet i eutanasi-programmet. De uønskede genene og "livsuverdig liv" måtte bort for å sikre sunnheten for "den ariske rase" (20). Dyrevernargumenter ble videre brukt direkte i propagandaen mot jødene, både i forhold til jødenes kosher-slakting og det faktum at mange jøder var vitenskapsmenn og benyttet dyr i forsøk (21). Empatievnen kan blokkeres overfor enkeltgrupper, enten det gjelder mennesker eller dyr (20).

I forskningen ligger også andre mekanismer som gjør det mulig å forklare overgrep mot mennesker eller misbruk av dyr. Forskerens streben etter å skaffe seg resultater og karriere kan friste til snarveier og få enkelte til å fortsette der han eller hun burde sagt stopp. Hvorvidt man skal prioritere det umiddelbare hensynet til en syk pasient eller bruke kasus til å øke kunnskapen om sykdommen for på lang sikt å kunne hjelpe flere, kan dessuten være et etisk dilemma (1). En annen faktor er den blindhet som oppstår gjennom tilvenning. Selv om en fersk student eller forsker initialt reagerer negativt på en prosedyre eller et forhold, tar det ofte ikke lang tid før han eller hun aksepterer det hele som normalt. Spesielt gjelder dette om fagpersoner man respekterer er involvert og gir det hele legitimitet. Dette kan være en forklaring på at et uetisk forsøk som syfilis-studien ved Tuskegee (se boks 3) kunne pågå i årtier, før en journalist slo alarm.

Boks 3: Tuskegee-studien

Tuskegee-studien omhandlet forløpet av ubehandlet syfilis (19). Studien ble gjennomført i Alabama i perioden 1932-1972 på oppdrag fra amerikanske helsemyndigheter. Alle forsøkspersonene var fargede menn, og verken de selv eller deres familier fikk vite at de led av syfilis eller smittsom kjønnssykdom. Selv da penicillin ble tilgjengelig i 1946, fikk de ikke tilgang på behandling. Da forsøket ble stoppet i 1972 etter at en journalist hadde slått opp saken i pressen, var mer enn 100 personer døde av syfilis. Skandalen ble offentlig beklaget av president Clinton i 1997.

Det kan også ligge en fare i selve forskeridealet, det vil si idealet om den objektive forskningen, fristilt fra personlige verdier og følelser. Forskerens nøkterne observasjonsevne, fri for følelsesmessig tolkning av det han eller hun ser, kan innebære en fare for å blokkere empatievnen. Gjennom studietiden adapterer dessuten mange fremtidige biologer og veterinærer vitenskapens tradisjonelt reduksjonistiske syn på dyr, der man ikke skal tillegge dyr menneskelige følelser (22). Innen etologien ble lenge alle tilløp til å tilskrive dyr følelser og tankevirksomhet avfeid som antropomorfisme. Jane Goodalls berømte studier av frittlevende sjimpanser og gorillaer er imidlertid et eksempel på bruk av innlevelse som metode i vitenskapelige studier av dyr (23). Da Goodall startet arbeidet på 1960-tallet, ble hun valgt ut til oppdraget nettopp fordi hun manglet biologisk utdannelse og derfor ikke var forutinntatt.

Mangel på følelsesmessig engasjement har sikkert vært en nødvendighet for at forskere skulle være i stand til å gjennomføre sterkt smertevoldende forsøk. Både nazilegene og forskere som har utsatt forsøksdyr for tilsvarende grusomme forsøk, har nedtegnet forsøksobjektenes atferd med nøktern nøyaktighet. Børresen (1996) kaller denne tilstand forskerne har befunnet seg i for "jegerufølsomheten", en tilstand preget av den samme iskalde ro og samtidige mangel på medfølelse med byttet som den jegeren opplever under jakten (23). Følelsesmessige reaksjoner, som ellers er nødvendige for sosiale relasjoner, er koblet ut. Dette kan forklare at de samme personer som på jobb myrdet mennesker eller mishandlet dyr, kunne opptre følelsesmessig normalt overfor familie, venner og egen hund.

Er forsøksdyr godt nok beskyttet i dag?

Dyreforsøk er omstridt, og mange dyrevernorganisasjoner har brukt svært mye av sin tid på forsøksdyrspørsmålet, atskillig mer tid enn antallet forsøksdyr sammenliknet med andre kategorier dyr skulle tilsi (4). Dette skyldes blant annet de mange ikke-medisinske og tilsynelatende uviktige formål som forsøksdyr brukes til rundt om i verden. Ryder fremholder dessuten det etiske dilemma som ligger i at man med vilje påfører forsøksdyr høyst reelle smerter, for en mulig, men usikker gevinst for mennesker en gang i framtida (3). Det er likevel en bred aksept i befolkningen for å bruke dyr i medisinsk forskning, nettopp fordi formålet anses som så viktig (14).

Mer enn 90 % av forsøksdyrene som benyttes i Norge, har de siste årene vært fisk (24). Fisk benyttes særlig til forskning av betydning for akvakulturnæringen, samt til utprøving og kontroll av vaksiner til fisk. I følge forsøksdyrutvalgets årsrapporter ble det i 2000 registrert brukt vel 500 000 forsøksdyr totalt, mens det for 2002 ble rapportert brukt 1,48 mill. forsøksdyr, derav 1,43 mill. fisk. Det store og stigende antallet fisk har brakt Norge nesten i verdenstoppen for forbruk av forsøksdyr per innbygger. Siden det nå er mye som tyder på at smerte er relevant også hos fisk (25-27), er det neppe grunn til å vurdere forsøk med fisk på en annen måte enn forsøk med andre virveldyr. En må imidlertid være klar over at mange land ikke rapporterer bruk av fisk til forsøk, og USA rapporterer heller ikke slik bruk av mus og rotter. Det årlige forbruket av varmblodige forsøksdyr i Norge har holdt seg stabilt og lå i 2002 på omkring 45 000 dyr, i hovedsak mus og rotter. Disse benyttes først og fremst til forskning, men den nøyaktige andelen brukt til humanmedisinsk forskning i forhold til andre forskningsformål framgår ikke av statistikkene.

For tiden diskuteres bruken av forsøksdyr og reguleringen av forsøksdyrvirksomheten av myndighetene i mange land, ikke minst i Europa. Gjeldende EU-direktiv om forsøksdyr fra 1986 (Directive 86/609/EEC) er under revisjon (28), likeledes Europarådets konvensjon om beskyttelse av forsøksdyr fra 1998, appendix A (29). Det vil her komme detaljerte bestemmelser for hold og stell av de enkelte dyrearter som i større grad enn før vektlegger dyrevelferd. Begge regelverk har direkte konsekvenser for Norge. Stortingsmeldingen om dyrevelferd går inn for at det opprettes en såkalt "plattform" for alternativer til dyreforsøk (14). Dette skal være et kompetansesenter eller en kunnskapsbase med oppgave å følge opp de tre R’ene: "replacement" (erstatte dyreforsøk med andre metoder), "reduction" (redusere antall forsøksdyr og antall dyreforsøk) og "refinement" (forbedre forsøksmetodikk, stell og oppstalling av forsøksdyr). Elleve europeiske land har så langt opprettet en slik plattform, og det er etablert en internasjonal paraplyorganisasjon som gir anbefalinger om hvordan plattformene best kan organiseres. Det finnes også internasjonale, frivillige akkrediteringsordninger for institusjoner og organisasjoner som driver dyreforsøk (30, 31).

Helsinkideklarasjonen slår fast at dyreforsøk skal gå forut for forsøk med mennesker. Det skal likevel tas hensyn slik at dyrene ikke påføres unødige lidelser. Forskrift om forsøk med dyr tillater at dyr påføres smerte (32). Det skal benyttes smertestillende midler dersom ikke forsøkets formål er til hinder for det. Tillatelse til å gjennomføre smertevoldende dyreforsøk stiller i følge forskriften særlige krav til forsøkets vitenskapelige eller praktiske nytteverdi. Norsk regelverk ble strammet inn ved revisjonen i 1996 og er ikke like preget av unntaksbestemmelser som det var tidligere (6). Men hva med norsk forvaltningspraksis?

Det er "Utvalg for forsøk med dyr" som forvalter forsøksdyrlovgivningen og gir tillatelser til å utføre forsøk (28). Forsøksdyrutvalget (FDU) er oppnevnt av Statens dyrehelsetilsyn/Mattilsynet og har sju medlemmer med kompetanse innen veterinær- og humanmedisin, zoologi, genteknologi, praktisk forsøksdyrvirksomhet, jus og offentlig forvaltning, og i tillegg en representant fra dyrebeskyttelsen. Landbruksdepartementet mener at FDU bør tillegges funksjonen som plattform for alternativer til dyreforsøk, noe som i så fall vil innebære at FDU må utvides og tilføres ytterligere ressurser (14).

De fleste søknadene om tillatelse til å utføre forsøk med dyr behandles imidlertid ikke av FDU selv. Avgjørelsesmyndigheten er delegert til en lokal ansvarshavende ved den enkelte forskningsinstitusjon. Det er riktignok satt visse begrensninger på den lokalt ansvarshavende sitt myndighetsområde, herunder forsøk som den ansvarshavende selv er involvert i, feltforsøk og smertevoldende forsøk. Et viktig ankepunkt mot dagens forvaltningsmodell er habilitetspørsmålet (14). Ansvarshavende er ofte selv aktiv forsker og ansatt ved forskningsinstitusjonen. Dette gjør at han eller hun kan komme i en lojalitetskonflikt mellom hensynet til kolleger og arbeidsgiver på den ene siden og hensynet til dyr og dyrevernregelverket på den annen. Så vidt vites, har ingen andre land tilsvarende ordning. På bakgrunn av erkjennelsen av at forskningsinterne mekanismer ikke har vært tilstrekkelig til å forhindre uetisk forskning med mennesker (17), er det liten grunn til å tro at en lokal ansvarshavende som vedtaksmyndighet skulle være en tilstrekkelig god sikkerhet for å forhindre uetiske forsøk med dyr.

I følge regelverket skal samfunnsmessige hensyn vurderes før det gis tillatelse til forsøk med dyr. I forarbeidene til dyrevernloven ble det satt en grense ved testing av kosmetikk, som ikke skulle tillates (5). Det samfunnsmessige aspektet burde i seg selv betinge åpenhet omkring bruken av forsøksdyr. Taushetsplikt og hemmeligholdelse av forsøk av hensyn til forskerens krav på konfidensialitet har imidlertid medført en mangel på åpenhet og innsyn som gjør det vanskelig for allmennheten å vurdere og diskutere bruken av forsøksdyr i praksis. De som kunne fremmet dyrenes "interesser", har ikke fått informasjon. Mangelen på innsyn har gjentatte ganger vært gjenstand for bekymring og kritikk (6, 14, 33), men de siste årene har FDU praktisert en større åpenhet enn tidligere.

Flere land har en ordning med etiske komiteer ved godkjenning av dyreforsøk, slik det er for forsøk med mennesker. Komiteene kan være nasjonale som i Danmark, regionale som i Sverige og Sveits, eller lokale som i USA og Nederland. Svenske forskere hevder at de regionale etiske komiteene har bidratt mye til at forsøksdyr nå behandles langt bedre enn tidligere (18). Vår nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknikk (NENT) har i en uttalelse fra 2004 tatt til orde for at Norge bør innføre uavhengige etiske komiteer for å vurdere dyreforsøk (33).

I forbindelse med den pågående revisjonen av EU-direktivet om forsøksdyr, er det satt ned flere ekspertgrupper (24). Én av gruppene har utredet behovet for etiske komiteer og anbefaler at det innføres en lokal etisk komité ved hver enkelt forskningsinstitusjon. Det foreslås at den etiske komiteen skal vurdere bruken av forsøksdyr ut fra en avveining mellom nyttehensyn og belastning, og sørge for at de tre R’er både blir en integrert del av forsøksplanleggingen og følges opp gjennom hele forsøket. Komiteen bør inneha kompetanse blant annet innen forsøksdesign og statistikk, veterinærmedisin og praktisk dyrestell. Det argumenteres for at det er viktig å få med lekmannsperspektivet, men gruppen er splittet i synet på hvorvidt etikk-komiteen bør ha eksterne medlemmer. Ekspertgruppen mener at det i tillegg kan være fornuftig å opprette en etisk komité på nasjonalt nivå. Denne skal kunne vurdere overordnete problemstillinger og ta over saker som de lokale komiteene ikke kan håndtere. En eventuell etablering av lokale etiske komiteer vil innebære en vesentlig endring i forhold til dagens norske modell, der prosjekter vurderes av én enkelt person. Lokale komiteer vil kunne styrke den forskningsinterne kvalitetssikringen med hensyn på design og antall dyr, dyrestell et cetera. Forsøksdyravdelingen ved Norges veterinærhøgskole har som en prøveordning etablert en lokal etisk komité som støtte for ansvarshavendes beslutninger (Adrian Smith, personlig meddelelse).

I forskningshistorien kan man imidlertid finne gode grunner til å gå et skritt videre og trekke allmennheten sterkere inn i diskusjonen av hvilke typer forsøk som er etisk akseptable. Dette bør etter forfatterens mening komme i tillegg til den forskningsinterne kvalitetskontrollen. Innen norsk dyrevernforvaltning for øvrig er det lang tradisjon for å bruke lekmannsskjønnet gjennom dyrevernnemndene. En uavhengig etisk vurdering behøver noe avstand fra institusjonene og bør fortrinnsvis foregå på et overordnet nivå, regionalt eller nasjonalt.

Konklusjon

På bakgrunn av at myndighetene har slått fast at dyr har verdi i seg selv, og det sterke vernet de mest sårbare grupper av mennesker er gitt gjennom Helsinkideklarasjonen, er det mye som taler for å styrke beskyttelsen av en vel så sårbar gruppe, nemlig forsøksdyrene. Det foreligger etter forfatterens mening fornuftige grunner for å endre den norske forvaltningsmodellen og innføre obligatorisk vurdering av dyreforsøk i etiske komiteer hvor også lekmannsskjønnet er representert.

Referanser
1. Bynum W. Reflections on the history of human experimentation. Spicker ST, Alon I, deVries A, Engelhardt HT., eds. The use of human beings in research. London: Kluwer Academic, 1988: 29-46.
2. Ruyter KW, Førde R, Solbakk JH. Medisinsk etikk:  en problembasert tilnærming. Oslo: Gyldendal, 2000: 148-87 og 249-59.
3. Ryder RD. Painism - historical and ethical aspects. Vlaams Diergeneeskd Tijdschr 2000; 69: 401-6.
4. Velle W. Holdninger til dyr og dyreforsøk. Nor Vet Tidsskr 1999; 111: 801-5.
5. Frøslie A. Dyrevernloven. Lov av 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern med kommentarer. Oslo: Tano Aschehoug, 1997: 115-23.
6. Forsøk med dyr:  en prøve på humanitet. Christoffersen SA. Handling og dømmekraft - etikk i lys av kristen kulturarv. Oslo: Tano, 1994: 171-81.
7. Larsen G. Dyrevern eller samfunnsvern?: dyremishandling som lovbrudd og lovlydig handling. Oslo: Unipub, 2003.
8. Christoffersen SA. Hvordan bør dyr telle?: synspunkter fra et kristent perspektiv. Føllesdal A, red. Dyreetikk. Bergen: Fagbokforlaget, 2000: 90-111.
9. Saugstad J. Et kantiansk syn på dyrs status. Føllesdal A, red. Dyreetikk. Bergen: Fagbokforlaget, 2000: 140-61.
10. Singer P. Animal liberation. 2nd ed. New York: Random House, 1990.
11. Regan T. The case for animal rights. Berkley Calif.: University of California Press, 1983.
12. Ryder RD. The political animal: the conquest of speciesism. Jefferson: McFarland & Co, 1998.
13. Dyrevernloven: lov av 20. desember 1974 om dyrevern.
14. Om dyrehold og dyrevelferd. Oslo 2002. St.meld. nr. 12 (2002-2003).
15. Føllesdal A. Meninger med målløst liv: noen hovedretninger innen dyreetikk. Føllesdal A, red. Dyreetikk. Bergen: Fagbokforlaget, 2000: 65-89.
16. Cavalieri P, Singer P, eds. The Great ape project. Equality beyond humanity. London: Fourth Estate, 1993.
17. Forskningsetikkens spede begynnelse og tilblivelse: beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn. Ruyter KW, red. Forskningsetikk. Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn. Oslo: Gyldendal, 2003: 17-38.
18. Forsman B. Vetenskap och moral. Nora: Nya Doxa, 2002.
19. Ruyter KW. Eksempler på uetisk og omstridt forskning. Ruyter KW, red. Forskningsetikk. Beskyttelse av enkeltpersoner og samfunn. Oslo: Gyldendal, 2003: 315-45.
20. Vetlesen AJ, Nortvedt P. Følelser og moral. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1994.
21. Olsen KA. Dyrevelfærd i Nazi-Tyskland. Dans Vet Tidsskr 2003; 86 (19): 12-13.
22. Rollin B. Scientific ideology, anthropomorphism, anecdote and ethics. Proceedings from 32nd Congress of the International Society for Applied Ethology, Clermond-Ferrand, 1998: 232-40.
23. Børresen B. Den ensomme apen: instinkt på avveie. Oslo: Gyldendal, 1996.
24. Forsøksdyrutvalget www.fdu.no (01.09.04)
25. Braithwaite VA, Huntingford FA. Fish and welfare: do fish have the capacity for pain perception and suffering? Anim Welf 2004; 13 Suppl: 87-92.
26. Chandroo KP, Duncan IJH, Moccia RD. Can fish suffer? : perspectives on sentience, pain, fear and stress. Appl Anim Behav Sci 2004; 86: 225-50.
27. Sohlberg S, Mejdell CM, Ranheim B, Søli, NE. Oppfatter fisk smerte, frykt og ubehag? En litteraturgjennomgang. Nor Vet Tidsskr 2004; 116: 429-38.
 28. Revisjon av EU direktiv 86/609/EEC http://europa.eu.int/comm/environment/chemicals/lab_animals/revision_en.htm (30.09.04)
29. Revisjon av Europarådets forsøksdyrkonvensjon http://www.aaalac.org/connection_3sp2003.htm (30.09.04)
30. AAALAC http://www.aaalac.org/accredit.htm (30.09.04)
31. FELASA  http://www.felasa.org/Accreditation.htm (30.09.04)
32. Forskrift om forsøk med dyr:  www.lovdata.no/for/sf/ld/xd-19960115-0023.html (01.09.04)
33. Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknikk. Uttalelse om forsøksdyr 2004. www.etikk.no

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!