Doktor Descartes og Monsieur Grat

Publisert 01.01.2005

Moderne, vestlig moralfilosofi hviler på forestillingen om at et levende vesen må besitte visse evner og kvaliteter for å bli gjenstand for moralske hensyn. Moralfilosofiens oppgave synes primært å være å begrense antall skapninger (menneskelige eller ikke) som moralen skal omfatte.

Trist valp

Moderne, vestlig moralfilosofi hviler på forestillingen om at et levende vesen må besitte visse evner og kvaliteter for å bli gjenstand for moralske hensyn. Moralfilosofiens oppgave synes primært å være å begrense antall skapninger (menneskelige eller ikke) som moralen skal omfatte.

 

Om forfatteren
Henning Kramer Dahl var forfatter og dikter. Han ble født i 1962 og debuterte i 1983. Artikkelen er gjengitt med forfatterens tillatelse. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet. Innholdet i artikkelen representerer ikke nødvendigvis Dyrevernalliansen syn.

Jeg åpner en avis; jeg skrur på fjernsynet; jeg ser ut av vinduet; jeg samtaler med folk jeg møter: Igjen og igjen blir jeg minnet om at det siviliserte mennesket gjør med verden som det vil. Ikke av tvang eller nødvendighet, men av lyst og frimodig arroganse. Dets hemningsløse utfoldelse fremstilles ikke bare som unnskyldelig, men lovprises som en moralsk dyd.

Jeg holder René Descartes ansvarlig.

Den franske naturforskeren og matematikeren Descartes (1596–1650) omtales gjerne som den moderne filosofiens far. At denne tungt tilgjengelige tenkeren skulle prege måten vi lever våre liv på i dette vår tidsregnings forrykende tredje årtusen, kan virke usannsynlig. Ikke desto mindre vil jeg påstå at få personer har hatt så stor betydning for den mentalitet som ligger bak våre hverdagshandlinger; for de grunnleggende strukturer som former det bilde vi har av verden og vår rolle i den.

Grunnpillaren i det cartesianske byggverk er en dualisme som splitter den skapte verden i to fundamentalt motsatte kategorier: bevissthetens verden (res cogitans) og den materielle verden (res extensa). Kort sagt utgjør hele naturen og alt levende utenom menneskets "sjel" kategori nummer to. Den materielle verden er å betrakte som et gigantisk maskineri; alle skapninger er bare dens bolter og muttere og tannhjul. Descartes hevdet at dyr hverken eide bevissthet eller tenkeevne, og fraskrev dem derved også et følelsesliv. Dyr kunne ikke kjenne smerte; skrikene til et skadet dyr sammenlignet han med lydene en ødelagt mekanisk leke gav fra seg. Nicolas Malebranche, en filosof som klattet videre på det cartesianske verdensbildet, skrev om dyr at de "spiser uten velbehag, skriker uten smerte og handler uten bevissthet; de begjærer intet, frykter intet og vet intet."

Descartes' filosofiske system ble en dundrende suksess: her fikk man en apologi for den massive utbyttingen av naturen som har kjennetegnet vår kultur like opp til våre dager. Hans tanker ble en perfekt intellektuell motor for den gryende kapitalismen, og preger stadig denne nå overalt seirende ideologien i uforminsket grad. I Descartes' eget århundre ble grusomheter mot dyr simpelthen mote, og man latterliggjorde de spredte kritikerne som uopplyste tåper. Tenk å geberde seg på vegne av en maskin!

Du og jeg lever i videreførelsen av denne trenden, i en kultur som har gjort industriell ødeleggelse av naturen og systematisk grusomhet mot våre nærmeste genetiske slektninger til selve drivkraften bak all sin aktivitet.

Descartes' påstander var nettopp dette: påstander. Han satt aldri inne med de nødvendige vitenskaplige fakta som trengtes for underbygge sitt filosofiske system. Senere har man bare bygget videre på hans uvitenhet. Først de siste hundre årene har forskere for alvor ervervet reell innsikt i naturens vesen. Våre kunnskaper om dyrs bevissthetsliv er ennå rudimentære.

Descartes løy altså. Og han visste det selv. Som så mange intellektuelle før og siden, klarte han ikke å forene sine teorier med det livet han faktisk levde. En av de største kilder til glede i filosofens daglige liv gjennom mange år, var den lille hunden Monsieur Grat. Monsieur Grat var visstnok en særdeles bortskjemt rakker. Descartes pratet med ham som med et menneske, viste ham stolt frem til besøkende. Han bekymret seg for de minste tegn til sykdom hos hunden og maste uopphørlig på sin husholderske for å forsikre seg om at Grat fikk sine yndlinggodbiter til bestemte tider. Overfor sine venner fastholdt Descartes at Monsieur Grat var et tenkende vesen.

Når Descartes hevdet at dyr ikke var annet enn maskiner, talte han mot bedre vitende. Forholdet til kirkemakten gav ham kanskje ikke noe valg; hensynet til egen faglig prestisje overdøvet trolig trangen til å bære sannferdig vitnesbyrd på vegne av umælende medskapninger. Men alene i sitt lønnkammmer visste René Descartes det alle som har delt tilværelsen med en hund vet: En hund er en person. Du kan slå i bordet med endeløse sofistiske "beviser" for det motsatte. En hund er likefullt en person – , hvis et menneske er en person. Zoologien befant seg på et primitivt stadium på 1600-tallet, men som den glimrende analytikeren han var, forstod nok Descartes at det som hadde gyldighet for en hund, også måtte gjelde i det minste for andre pattedyr. Men Descartes valgte å forholde seg taus, og filosofihistorien rullet videre langs den skjebnesvangre veien han hadde staket ut.

Moderne, vestlig moralfilosofi hviler på forestillingen om at et levende vesen må besitte visse evner og kvaliteter for å bli gjenstand for moralske hensyn. Moralfilosofiens oppgave synes primært å være å begrense antall skapninger (menneskelige eller ikke) som moralen skal omfatte. Som om moralen ble utvannet og tapte sin kraft og verdi om den ble anvendt på flere enn strengt tatt nødvendig, for å bruke et uttrykk de mektige liker. For la oss ikke nære noen illusjoner om moralens anvendelse: Den aktiviseres når de rike og mektige bestemmer seg for at de kan koste på seg å inkludere den i sine regnestykker. De tror alltid at den enes vinning er den annens tap; en slutning trukket på grunnlag av solide erfaringer, ettersom alle deres egne gevinster er vunnet på bekostning av andre. Deres gyldne veier hviler på et fundament av andres knokler.

Men vi skal ikke steke i vår selvrettferdighets solarium: Du og jeg og kassadamen på Rimi er nok fillefranser og tiggere i selskap med den globale kapitalismens glitterati, men i fem og en halv milliard menneskers øyne er vi de rike og mektige. Og alle jordens skapninger som ikke deler vårt genom lever ene og alene på vår kalde nåde.

Alltid er det slik at hvis det hersker tvil om noen skal omfattes av moralske hensyn, kommer tvilen absolutt ikke den tiltalte tilgode. Jeg bruker her ordet "tiltalt" med fullt overlegg, for det er nøyaktig denne status alle levende vesener har i moralfilosofiens øyne. Men i menneskenes rettsak mot det øvrige skaperverket praktiserer vi en annen form for justis enn vi gjør overfor oss selv; her er det tiltalte selv som må bære bevisbyrden. Hvis det ikke kan bevises at en skapning er uskyldig, les: verdig til å bli omfattet av moralske hensyn, tas det ingen moralske hensyn. Da kan man gjøre med den som man lyster. Den er en cartesiansk maskin, og dens skrik eller kramper er bare denne organiske teknikkens uunngåelige bilyder. Vi snakker jo om gamle modeller; bare tenk på hvordan en tilårskommen bilmodell ynker seg, og denne grisen under kniven her er knapt nok state of the art i design: prototypen rullet ut fra evolusjonens laboratorium lenge før noen primater reiste seg på to og bestemte seg for at de fra nå av skulle være mennesker skapt i en guds bilde, og ikke bare aper som kan drepes når man finner det for godt.

Menneskerettighetene og dyrs rettigheter er knyttet sammen med sterkere bånd enn mange liker å tenke på. Nedvurderingen og den moralske avvisningen av dyrene, har også tjent som legitimering av overgrep mot forskjellige menneskegrupper gjennom historien. Særlig i annen halvdel av det nittende århundrede florerte kvasivitenskapelige teorier om at denne eller hin "rase" stod på samme nivå som dyr, og derfor ikke kunne omfattes av moralske hensyn. Hvordan kunne det være galt å fremskynde indianernes naturbestemte utslettelse (en annen yndet forestilling på den tiden), når de allikevel ikke var vesenforskjellige fra rotter? Hvorfor hindre svarte barn å dø av sykdom i amerikanske storbyer, når de bare var ekle små apekatter? Det ene året var det kineserne som "ikke var bedre enn dyr". Det neste irene eller meksikanerne. Enda tidligere, da hollandske handelsmenn besøkte Finnmark på 1600-tallet, hadde det vært nordmennene som levde "lik umælende best". Og bestandig fikk jødene tilvist sin rettmessige lave plass i naturens hierarki. Det var en yndet selskapslek på tyve- og tredvetallet, og ikke bare blant hardbarkete nazister, og påvise hvilket dyr jøden hadde mest til felles med. Debatten gikk livlig, men ble aldri avgjort engang for alle. Skjønt rotter og lus var populære kandidater, fremholdt de mer zoologisk interesserte ofte hyenen. Enige var man imidlertid om en ting: jødene var dyr i menneskeham, og som dyr stod de utenfor den moralske orden. De hadde følgelig ingen rettigheter man kunne krenke. Å trampe på en lus kan ikke være brudd på noe moralbud, eller hva?

Det kom som en overraskelse på vestens mennesker at det eksisterte flere syn på den saken. Mange nord-amerikanske indianerstammer betraktet alle levende skapninger som sine søsken. Selv i California fantes det engang ærefrykt for livet: Wintu-stammen levde i tette skogsområder, men nektet å felle trær. Til brensel og materialer brukte de bare nedfallsved. De plukket ikke engang nøtter og frukter, men nøyde seg med det trærne gav fra seg når de ble ristet.

I India lever religiøse ordener hvor munkene er iført munnbind for ikke å puste inn og derved drepe små insekter; hvor de ber om tilgivelse for hvert skritt de tar i tilfelle fotbladet er kommet i skade for å knuse et lite vesen i støvet.

I et slik moralsk klima nytter det ikke å legitimere ugjerninger mot bestemte menneskegrupper ved å henvise til at de ikke er bedre enn dyr. Første skritt på veien til et holocaust er aksepten av at det finnes vesener på denne klode som står utenfor den moralske orden. Har man først godtatt dette prinsippet, er det bare situasjonsbestemte preferanser som avgjør hvem som faller innenfor og hvem som faller utenfor moralbudenes magiske sirkel.

Et foruroligende trekk ved vesterlandsk moralfilosofi er nettopp at dyrkingen av denne dualismen, denne distinksjonen mellom "oss" og "dem", har fylt så mange gnistrende intellekters tid og maktstjålet så mange skarpe tenkeres skaperkraft. Det århundret vi nettopp har forlatt er med rette blitt kalt menneskerettighetens århundre, men i moralsk forstand ble det også det mest tragiske. Og mange intellektuelle deltok i tydelig bloddopet tilstand. Ja, intelligentsiaens historie fortoner seg langt på vei som en hemningsløst kappestrid om å få stille tidenes beste hjerner til tjeneste i bortsorteringen av enhver som ikke kan målbære eller sette makt bak kravet om egne rettigheter.

Men en slik dualistisk kultur bærer også alltid i seg en dynamikk som åpner for antitetisk motstand. Det er som man formelig kan høre den hvite manns klagesang opp gjennom seklene, ettersom skansene uvegerlig har falt: - Nå skal vi måtte begynne å ta moralske hensyn til kvinner, til indianere, til homofile, til hunder og skilpadder! Hvor skal dette ende?

Spørsmålet "Hvordan leve et moralsk liv?" er altfor ofte blitt lagt til side til fordel for spissfindige utredninger om hvem som egentlig "fortjener" å bli behandlet moralsk, og hvem som ikke skal tilkjennes dette privilegium. Det er som om moral er noe man må rasjonere på, en begrenset gode som lik et såpestykke minsker når det blir anvendt; finstas som bare må tas frem ved høytidelige anledninger i frykt for slitasje, flekker og falming. Moralen fremstilles som en vandrepokal; idag knuger denne gruppen den til seg, imorgen klarer en annen skare å klore den til seg. At den skulle kunne disponeres av flere på en og samme gang, betraktes som uhørt.

Det er fullstendig feil å tro at slik tenkning bare har vært en faglig kjepphest ridd av verdensfjerne, forlengst avdøde filosofer. Etisk gjerrighet er en ryggmargsrefleks hos de fleste mennesker i vår sofistikerte sivilisasjon. Det prates mye om å være åpen for nye erfaringer og bla, bla, bla. Likevel synes en uvilje mot å utvide omkretsen for det moralske univers å være et innebygget trekk ved monoteistiske og hierarkiske kulturer (og tross alle bulletiner som hevder det motsatte, lever vi fortsatt i en sådan).

Et godt eksempel på manglende etisk nyorientering og moralsk småskårenhet er abortdebatten som har pågått med jevne mellomrom her i landet de siste tredve årene. Her er de to motpolenes argumenter egnet til å illustrere at hangen til moralsk bortsortering er en tvangsforestilling som gjennomsyrer debattanter med tilsynelatende dypt motstridende verdinormer.

Tilhengerne av selvbestemt abort hevder at fosteret ikke er et egentlig menneske, og derfor ikke kan være gjenstand for moralske betraktninger. Motstanderne mener at celleklumpen allerede er en selstendig individ, som følgelig har krav på fulle menneskerettigheter og må behandles som et moralsk subjekt. For begge parter står og faller debatten på om fosteret er en "person" eller ikke. Ingen av dem tenker seg muligheten av at embryonet på en og samme tid kan være "ikke-en-person" og allikevel har moralske rettigheter. En etikk hvor man tar høyde for at fosteret er et menneske som man i visse situasjoner likevel kan ta livet av; eller omvendt: at noe som ikke er et menneske likevel kan være ukrenkelig, er radikale alternativer man ikke ønsker å reflektere over. I henhold til eksersert tenkning trer de moralske rettighetene bare i kraft ved fremvisning av et spesielt identitetskort, og dette identitetskortet heter "individuell bevissthet". Livet i seg selv, den rene væren, kvalifiserer til intet. Ikke videre overraskende i en kultur som glaner på døden i alle dens avskygninger med vidåpen munn, mens hendene arbeider flittig med å ødelegge livsbetingelsene - for mennesker og møll og mose - over hele kloden.

Når denne innsatsen er fullbragt, og de mørke fruktene tilslutt skal høstes inn, vil det være liten hjelp i å hevde at forskjellen på Doktor Descartes og Monsieur Grat er uoverstigelig.

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!