Fisk og følelser

Publisert 01.01.2005

Fisk er kaldblodig, den lever i et menneskefremmed element, har en sterkt avvikende og for våre øyne ofte bisarr kroppsform, med stivt, stirrende blikk og et måpende, uttrykksløst ansikt, mangler et lydspråk som menneskeøret kan oppfatte, og har et kroppsspråk som er vanskelig å lese for mennesker. Det har derfor bygget seg opp en rekke antroposentriske dogmer om fisk, som det kan være nyttig å se kritisk på.

Fisk laks butikk

Fisk er kaldblodig, den lever i et menneskefremmed element, har en sterkt avvikende og for våre øyne ofte bisarr kroppsform, med stivt, stirrende blikk og et måpende, uttrykksløst ansikt, mangler et lydspråk som menneskeøret kan oppfatte, og har et kroppsspråk som er vanskelig å lese for mennesker. Det har derfor bygget seg opp en rekke antroposentriske dogmer om fisk, som det kan være nyttig å se kritisk på.

 

Om forfatteren
Dr. med. vet. Bergljot Børresen har erfaring fra veterinærmedisinsk forskning og undervisning i klinisk patofysiologi og farmakologi. Hun har utgitt flere bøker om samspillet mellom mennesker og husdyr. Artikkelen er et utdrag fra en lengre artikkel i boken "Dyreetikk" (red. Andreas Føllesdal), Fagbokforlaget, 2000. Artikkelen er gjengitt med forfatterens og forlagets tillatelse. Innholdet i artikkelen representerer ikke nødvendigvis Dyrevernalliansen syn.

I moderne industrielt fiskeoppdrett har mennesket skaffet seg full kontroll over hele fiskens livsløp fra egg til slakt. Da er mennesket blitt «vertskap», med ansvar for den andres velferd. Det er blitt behov for innlevelse med «gjesten» i alle møter der fisken skal leve videre.

Utgangspunktet må være at det ikke er vitenskapelig grunnlag for en à priori avvisning av egenskaper som følelser, smerteoppfattelse, tenkeevne, bevissthet, planlegging, og så videre, hos noen art, uansett hvor annerledes og fjerntstående den måtte virke ved første øyekast.

Om pattedyr i flokk har vansker med å utløse spontan innlevelse hos mennesker, har en stim av oppdrettsfisk det ulike mye mer. Individuelle møter med gjensidig hilsing er praktisk talt utelukket. Riktignok finnes det tallrike anekdoter om frittlevende fisk som viser nysgjerrighet og kontaktadferd overfor sportsdykkere, og både i selskapsakvarier, utstillingsakvarier og forskningsakvarier finnes det fisker som kjenner igjen bestemte personer og tydelig søker hudkontakt. Men i de store produksjonsenhetene er det ikke rom for slike fenomener.

Det er svært lite i fiskens apparisjon som ville kunne påvirke menneskets instinktbryter direkte, og utløse sosiale følelser hos «verten». Fisk er kaldblodig, den lever i et menneskefremmed element, har en sterkt avvikende og for våre øyne ofte bisarr kroppsform, med stivt, stirrende blikk og et måpende, uttrykksløst ansikt, mangler et lydspråk som menneskeøret kan oppfatte, og har et kroppsspråk som er vanskelig å lese for mennesker.

Det har derfor bygget seg opp en rekke antroposentriske dogmer om fisk, som det kan være nyttig å se kritisk på fra et "ichtyosentrisk" - fiskesentrert - ståsted.

l. «Fisk har lav kroppstemperatur og har nesten ikke hjernebark, og er derfor uten bevissthet og tenkeevne». Dette dogmet bygger på at et menneske med fiskens stive, uttrykksløse blikk, eller med en kroppstemperatur under 30 grader, eller med bare antydning til hjernebark, måtte antas å være fullstendig bevisstløst. Når disse egenskapene summeres, regnes konklusjonen som sikker.

I motsetning til dette tar en fiskesentrert tankegang hensyn til at fisk har hatt flere hundre millioner år på å utvikle en kuldetolerant biokjemi og fysiologi med et svært rikt og variert sanseapparat skreddersydd for hver enkelt arts nisje:

«Forsøk på å forstå hvorledes fiskene oppfatter sitt miljø blir ennå vanskeligere når vi vet at fiskene har flere sanseorganer enn vi har [...] Variasjonsbredden og den funksjonelle betydningen av fiskenes sanseorganer er et område hvor vi er langt fra å kjenne alle egenskapene» (Døving 1992:92).

Men noe vet vi: Fiskenes synssans er i prinsippet bygget opp som vår egen, bortsett fra at enkelte fiskeøyne har større følsomhet enn våre øyne, og at noen arter kan se i henholdsvis det ultrafiolette og det infrarøde området, som er usynlig for oss (ibid.).

Hørsel krever svært forskjellige mekanismer i luft og vann. Fiskens indre øre og sidelinjeorganet utgjør det akustikolaterale systemet, som til sammen registrerer både lyd, fiskens egenbevegelse, hodets stilling i tyngdefeltet, og små vannbevegelser (Sand 1992). Fiskeøret kan oppfatte infralyd, som er velegnet for langdistanse- kommunikasjon i vann, men ligger langt under de frekvensene vi kan høre. I tillegg oppfatter enkelte arter ekstremt høyfrekvent lyd, i ultralydområdet. Dermed kan de oppfatte ultralydsignaler fra predatorer (Mann, Lu og Popper 1997). Sidelinjen setter svømmende fisk i stand til å sanse objekter på kloss hold, det vil si muliggjør «blindsvømming» i grumset vann, og registrering av det turbulente kjølvannet til andre individer. I tillegg kan det forgrenede sidelinjesystemet på hodet sette insektetende fisk i stand til å ligge rett under vannflaten og lokalisere et bytte som lager overflatebølger.

Sidelinjesystemets kompleksitet og rike variasjoner fra art til art, og dets rolle i å bygge opp den komplekse kognitive virkeligheten til vannlevende dyr, er langt fra ferdig utforsket (Northcutt 1997).

Mennesket har heller ikke maken til fiskenes kjemiske sanseapparat, som har spesiell følsomhet for biologisk viktige substanser. Luktesansen er velutviklet, med en følsomhet langt utover det vi kan forestille oss, og spiller en viktig rolle både i næringssøk, i orientering under vandring, i paringslek og i skjelning av hvert enkelt individ i en flokk.

Mens smakssansen hos mennesker bare finnes i munnen, har fisk i tillegg til tallrike smaksløk i munnhulen, to slags smaksreseptorer spredt på kroppsoverflaten, på lepper, skjeggtråder, buk- og brystfinner, og enkelte til og med på lange, undulerende ryggfinner. Dermed kan mange fiskearter «smake på» et mulig bytte med hele kroppen, og vurdere om det er trygt å ta det i munnen. Noen arter, som for eksempel knurr, har omdannede finnestråler som tjener som aktive «smaksfingre» (Døving 1992:118-129).

Fiskens føle-/berøringssans er meget sensitiv, og dessuten er det dokumentert at enkelte arter kan oppfatte de små elektriske feltene som dannes ved byttedyrenes muskelaktivitet (Enger 1992). Denne elektropersepsjonen påvirkes også av elektriske felt fra tekniske innretninger, slik at det for eksempel er umulig for en elvefisk som russisk stør å passere under høyspentledninger på sine vandringer.

I tillegg er det kommet rapporter om magnetsans hos enkelte fiskearter. Forskere har funnet ledningsbaner til hjernen fra et område med magnetoreseptorceller i nesen på regnbueørret, og vist at ørreten kan lære respons på magnetfelt (Walker mfl. 1997). Trolig brukes denne sansen til navigasjon under vandringer på lignende måte som hos trekkfugler.

All informasjon fra sanseapparatet skal bearbeides i fiskehjernen. Naturen, som alltid er økonomisk, ville neppe ha utviklet fiskeartenes rike og varierte perifere sanseapparat, om ikke fiskehjernen kunne omsette informasjonen til nyttig handling i overensstemmelse med tidligere erfaringer, det vil si vurdere og «tenke». Kognitive forskere regner da også med at «tenkeevne» kan finnes hos alle slags dyr, og anser fiskehjernen som mer enn adekvat for slik aktivitet (Kesner og Olton 1990). Forsøk har for eksempel vist hukommelse og læreevne hos fisk, selvom den mangler pattedyrets «hukommelsessentral», hippocampus, og dessuten har minimal hjernebark. Det er logisk å anta at det finnes andre strukturer i fiskehjernen til å ta seg av disse funksjonene. På dette feltet gjenstår mye forskning.

2. «Fisken er døv og har intet lydspråk». Denne antroposentriske misforståelsen skyldes at fisken mangler ytre øre og mellomøre, og at mennesker ikke kunne høre lyder fra fisk under vann. Teorien ble forlatt da man skaffet undervannsmikrofoner som kunne fange opp infralyd, og det ble klart at hos fisk er det svømmeblæren som overfører lyd til det indre øret. I dag er fiskenes lydspråk et lovende forskningsfelt.

3. «Fisk har ingen smerteoppfattelse». Dette er et rent vedtak uten belegg i det vi vet om fiskens nervesystem: Som alle virveldyr har fisk en velutviklet smerteledning fra kroppens vev via ryggmargen til hjernen, og dette apparatet har samme relative størrelse som hos pattedyr (Dennis og Melzac 1984). Smertesignalene ender i tilsvarende hjernestrukturer som hos pattedyr, og genererer sterke emosjonelle impulser for at fisken skal fjerne seg fra det ubehags- eller smerteutløsende agens (Brattelid 1999) .

Fisk svømmer raskt unna negative sansestimuli. Gjorde de ikke det, ville de raskt bli dødsdømt av evolusjonens seleksjonsmekanismer. I forsøk lærer de lettest ved å bli «straffet» med smertestimuli når de ikke gjør det som er ønsket. Det viser tydelig hvor sterkt fisk prøver å unngå smerte.

Riktignok kan en torsk forsøke å svelge en sluk gang på gang, uten å gi uttrykk for smerte på en måte mennesket forstår, og få en iakttaker til å slutte at den intet føler (Welle 1992). Men med ichtyosentriske briller på vet vi at torsken i millioner år har måttet svelge til dels svært piggete mat, og at dens reaksjon på en smerte i munnen alltid har vært å svelge unna, når den først har gjort sin bedømmelse av byttet. Evolusjonen forberedte den aldri på å se opp for fiskesluk. Det behøver ikke bety at den ikke føler smerte når den hales opp i en båt etter en krok i magesekkveggen.

Her må vi ta en avstikker til et pattedyr, hesten, som er kjent for å oppføre seg underlig om det brenner på gården. Når dyrene er hjulpet ut av en brennende bygning og folk konsentrerer seg om slokkingen, kommer plutselig hestene settende tilbake og galopperer rett inn i ildmørja, der de omkommer. Dette virker som en fullstendig urasjonell, rent psykotisk adferd, og har ikke fått noen vitenskapelig forklaring. Husker man at hesten er et steppedyr, virker adferden mindre bisarr: På den knusktørre sensommeren kan kilometerbrede steppebranner fare over slettene med en hastighet som gjør at selv ikke hester kan løpe unna. Redningen ligger i at flokken tverrsnur mot vinden og raser igjennom brannfronten, som aldri er dyp, og ut på den andre siden. Et annet steppedyr, sauen, opptrer på samme måte. En adferd som har vært livreddende i titalls millioner år, er blitt en dødsfelle fordi mennesker har introdusert vegger i tamdyrenes verden. Men ingen har kommet på å bruke dette fenomenet som sannhetsbevis for at hesten ikke skulle ha smerteopplevelse. Et dyr som hesten, med gjenkjennelig mimikk og kroppsspråk, og som kan skrike i redsel og smerte, har lettere for å utløse innlevelse enn en «stum» og sprellende, kald fisk.

Det er nylig foreslått at man skal skifte ut laboratoriemus med frosk i forsøk med smertedempende legemidler, fordi frosk i likhet med fisk «mangler limbisk bark», og derfor antas ikke å «føle», det vil si oppleve, smerte (Boyce 1999). Dette argumentet holder heller ikke: Riktignok antar man at et menneske uten fungerende hjernebark ikke føler smerte, men selv det er man ikke så sikker på lenger. Folk som har ligget i dyp koma har etterpå kunnet rapportere om opplevelsen av langvarig intens smerte, som de på grunn av manglende hjernebark-aktivitet har vært ute av stand til å kommunisere (Lamerton 1980). Froskehjernen er evolusjonsmessig slik organisert at den er fullt istand til å oppleve og reagere adekvat på innkommende smerteimpulser (Dennis og Melzack 1983). Altfor mange forskere tar fremdeles ikke hensyn til at den limbiske barken ikke genererer smerteopplevelsen, men modifiserer den.

4. Norske myndigheter har innlemmet oppdrettsfisk under dyrevernloven, og antar, realistisk nok, at fisk har smerteopplevelse. Derfor er det laget forskrifter om at oppdrettsfisk skal «bedøves» med CO2 før slakting. Dette er en antroposentrisk ordre utstedt i aller beste mening. Vi vet at fisk er utstyrt med et kjemisk analyseapparat på kroppsoverflaten som langt overgår menneskets. Når CO2 stiger i miljøet, forsøker fisken å komme seg unna for enhver pris. For alt vi vet kan det økende karbonsyreinnholdet i vannet oppleves omtrent som å svømme og puste i saltsyre. Siden fisken er innestengt, prøver den å hoppe over kantene i karet. Derfor koker vannet av panisk fisk i de fem-seks minuttene det tar før de mister bevisstheten og blir stille.

Kanskje ville ichtyosentrisk orienterte myndigheter isteden utnytte det faktum at fisk er skapt for et nær vektløst liv i vann. Dens bindevev er derfor mer sårbart for stump vold enn hos landlevende dyr. Om man lot sprellende fisk sluses i kø inn i en renne som ved vaksinasjon, og ga hver enkelt et raskt og solid slag i hodet, fikk dyrene sannsynligvis en så kraftig hjerneskade at de ikke ville merke den påfølgende bløggingen.

Mange forskere har begynt å stille evolusjonshistorisk relevante spørsmål om fisk, som med sin store hypothalamus har plass til mange følelser. De antar at fiskenes rike sanseliv har betydning for adferd og kommunikasjon.

Studier av frittlevende laks viser nyansert, fleksibel og målrettet adferd med et variert repertoar som veksler med endringer i miljøet. For eksempel er valg av strategi i anti-predatoradferden ikke bare styrt av individets alder og størrelse, men også av lokale forhold som vanndybde og topografi i elven (Bremset 1999).

Hos noen fiskearter er det dokumentert fenomener som livslangt monogami og kompliserte paringsspill på linje med det man kjenner fra fugler (Døving og Jobling 1992; Lourie, Vincent og Hall 1999). Yngelpleie hos fisk spenner fra «gyt og reis» til reirbygging, revirforsvar, munnruging og ungepass (Stiassny og Meyer 1999). Det er rapportert om familiesamarbeid, der individer fra forrige kull hjelper foreldrene med oppfostring av neste kull, på samme måte som hos enkelte fuglearter. Fiskeverdenen har også sine «gjøker», visse ciklider som lurer befruktede egg eller nyklekte unger inn i reiret til andre foreldrepar, som så overtar arbeidet med yngelpleien (ibid.).

Et annet fellestrekk med fugler: Det er nylig vist at flokkdannende fugler under trekket bibeholder kontakten med familiegruppen, og selv i store flokker holder hver fugl sammen med sine nærmeste, som den kjenner igjen på utseende og stemme. Det er nå gjort tilsvarende forsøk med grupper av viltlevende stimfisk, og med lignende resultat: Hos søramerikanske guppier foretrekker hunnene å svømme sammen med «sine egne», og kjenner hver enkelt på lukt og utseende, mens hannene bruker gjenkjennelsesevnen til å holde seg mer blant «fremmede», og slik unngå paring med beslektede hunner (Griffiths og Magurran 1998; Kelly, Graves og Magurran 1999). Ikke bare guppier, men de fleste stimdannende fiskeartene organiserer seg i dominanshierarkier, en teknikk som forutsetter at de kjenner, og kan «klassebedømme» individene i gruppen.

Økende kunnskap om stimfiskarter burde få konsekvenser for lovligheten av å holde en trålerfangst av sild eller makrell i steng i dagevis av praktiske eller økonomiske grunner. Ofte begynner fisken å dø i stenget, og om fangsten deretter avvises, dør alle etter hvert, mens hele stenget går i forråtnelse. Det er trolig en meget sterk opplevelse for dyr med velutviklet lukt- og smakssans og et sosialt forhold til individene rundt seg, å være fanget i en slik prosess.

Kilder

1. Boyce, Nell (1999) «Painful choices», i: New Scientist 6 Feb.:22.

2. Brattelid, Trond (1999) «Smerte og lidelse hos fisk», i: Trond Brattelid (red.) Kompendium i forsøksdyrlære for fiskeforskere, 68-78. Oslo, Norges veterinærhøgskole.

3. Bremset, Gunnbjørn (1999) Young Atlantic salmon (Salmo salar L.) and brown trout (Salmo trutta L.) inhabiting the deep pool habitat, with special reference to their habitat use, habitat preferences and competitive interactions. Trondheim: NTNU, Zoologisk institutt.

4. Dennis, Stephen G. og Ronald Melzack (1983) «Perspectives on phylogenetic evolution of pain expression», i: Kitchel, R. L. og Howard H. Erickson (red.) Animal Pain: Perception and alleviation, 151-160. Baltimore, Maryland: Amercan Physiological Society.

5. Døving, Kjell (1992) «Sanser», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi. Bergen: John Grieg Forlag.

6. Døving, Kjell og Malcolm Jobling (1992) «Reproduksjon- og gyteatferd», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi, 364-369. Bergen: John Grieg forlag.

7. Enger, Per S. (1992) «Elektroresepsjon» i Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi, 135-138. Bergen: John Grieg forlag.

8. Griffiths, Sian W. og Anne E. Magurran (1998) «Sex and schooling behaviour in the Trinidadian guppy», i: Animal Behaviour 56:689-693.

9. Kelley, J. L., J. A. Graves og A. E. Magurran (1999) «Familiarity breeds contempt in guppies» i: Nature, 401: 661.

10. Kenser, R.P. og D.S. Olton (red.) (1990) Neurobiology of comparative cognition. Hillsdale, Mich.: Hillsdale.

11. Lamerton, Richard (1980) Care of the dying. London: Pelican.

12. Lourie, Sara A., Amanda C.J. Vincent og Heather J. Hall (1999) Seahorses: An identification Guide to the World´s Species and their Conservation. London: Project Seahorse.

13. Mc Lean, Paul D. (1990) The Triune Brain in Evolution. Role in Paleocerebral Functions. New York: Plenum Press.

14. Mann, David A., Zhongmin Lu og Arthur N. Popper (1997) «A clupeid fish can detect ultrasound», i: Nature 389: 341.

15. Northcutt, R. Glenn (1997) «Swimming against the current», i: Nature 389: 915-916.

16. Sand, Olav (1992) «Hørsel og sidelinjesans», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi, 92-105. Bergen: John Grieg Forlag.

17. Stiassny, Melanie L. J. og Axel Meyer (1999) «Cichlids of the Rift Lakes», i: Scientific American, february, 44-49.

18. Walker, Michael M., C. E. Diebel, C. V. Haugh, P. M. Pankhurst, J. C. Montgomery og C. R. Green (1997) «Structure and function of the vertebrate magnetic sense», i: Nature 390: 371-376.

19. Welle, Weiert (1992) «Smertepersepsjon? », i: K. Døving og E. Reimers (red.) Fiskens fysiologi. 140-143. Bergen: John Grieg forlag.

20. Zachariassen, Karl Erik (1992) «Temperatur», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi. Bergen: John Grieg Forlag, 372-381.

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!