På fotooppdrag for pelsdyrene

Publisert 03.11.2014

Når Dyrevernalliansen er på pelsdyrfarm, er vår faste fotograf Iselin Linstad Hauge med. Vi er alltid invitert på forhånd, som på alle våre besøk.

Iselin fotograferer rev på pelsdyrfarm

På farmen foregår mye bak kamera, når Iselin skal ta portretter av dyr i bur.

Foto: T. Kalchenko

Når Dyrevernalliansen er på pelsdyrfarm, er vår faste fotograf Iselin Linstad Hauge med. Vi er alltid invitert på forhånd, som på alle våre besøk.

Iselin har jobbet for Dyrevernalliansen i 5 år. Bildene hennes skaper engasjement og er viktige i informasjonsarbeidet. Hun er kunstner, med utdannelse fra European Film College i Danmark og Kunstakademiet i Oslo.

Når hun ikke er på gårdsbesøk og fotograferer for oss, jobber hun fulltid med sine egne prosjekter. Hun bruker flere teknikker som tekst og film i tillegg til fotografi, og har høy utstillingsaktivitet både internasjonalt og nasjonalt. Her forteller Iselin om prosessen bak bildene for Dyrevernalliansen.

Å dokumentere for dyrevernsaken

– Hvordan arbeider du generelt som fotograf?

– I min egen produksjon som kunstner, jobber jeg mye med individet som tema. Både mennesker og dyr, men med en spesiell interesse for dyret som enkeltindivid, som representerer en nonverbal kommunikasjon.

I pelsdyroppdrett er dyrene oppstallet i nakne nettingbur.Foto: I. L. Hauge

Min påstand er at vi i møtet med dyret på dyrets premisser, har mulighet til å oppnå en styrket selvbevissthet og en skjerpet form for nærvær i våre egne liv. Gjennom utforsking av dette, har jeg over flere år tatt bilder av og filmet dyr i ulike sammenhenger. Som oftest beitedyr, familiedyr og i dyreparker.

– Hvordan er fotooppdrag for Dyrevernalliansen?

– Når vi er ute på oppdrag, ber jeg våre fagansatte fortelle konkret hva de rent faglig trenger av fotodokumentasjon. Jeg sørger da for å ta bilder av mengden med dyr, og av systemet, fordi dette er viktig for dyrevernsaken. Det er imidlertid enkeltdyret som selvstendig individ som er mitt personlige utgangspunkt.

For dyrenes skyld, unngår jeg individer som er redde eller prøver å komme seg unna. Det må være en spesifikk grunn, viktigheten av dokumentasjonen, som gjør at jeg eventuelt utsetter dem for å bli fotografert. Det kjennes dessuten utfordrende å ta bilder av dyr som er syke eller lukker seg inne i seg selv.

Kontakten med enkeltdyret

– Hvordan tar du bilder av produksjonsdyr?

– Det jeg interesserer meg for, er å formidle at dyrene ikke er en masse. Det er viktig å få formidlet at alle dyr er forskjellige, at de igjen har sine egne personlige behov utover det som er spesifikt for arten. I den offentlige diskusjonen er det som oftest massene man snakker om, derfor mener jeg det er viktig å forsøke å gå lengre enn dette gjennom fotografiene.

Når vi ankommer en farm, ser jeg først generelt på alle dyrene. Da er det alltid noen enkeltdyr jeg får blikkontakt med og dermed kan nærme meg lettere. Jeg ser fort om de er nysgjerrige eller redde.

– Hvordan opplever du det er å ta bilde av pelsdyr, sammenlignet med landbruksdyr?

– Det som er spesielt med pelsdyrene, er stressnivået og skyheten de viser. Jeg kjenner igjen litt av stresset hos industrigris i små binger. Stressede griser er imidlertid mer oppsøkende. På pelsdyrfarm er dyrene mer redde, og det er flere som trekker seg unna. 

Landbruksdyr som storfe, høns og gris har en form for åpenhet og tillit til oss mennesker. Pelsdyr har en mer aggressiv desperasjon mot oss. Man ser det godt på kroppsspråket, de bøyde ryggene og rastløsheten. De er mer fremmede, og virker ikke å egentlig ønske å ha noe med oss å gjøre. 

Møtet med pelsdyroppdretteren

– Hvordan er det å ha oppdretteren tilstede når du fotograferer?

– På farmen kan det generelt være en stor utfordring at jeg blir fotfulgt rundt. Jeg kan oppleve skepsis og mistenksomhet til at jeg skal vinkle noe av det jeg ser på en måte de ikke vil.

I pelsdyrppdrett er mange dyr redde.Foto: I. L. Hauge

De pleier å si tydelig hvor jeg ikke skal fotografere. Og jeg respekterer dette, vi er jo invitert inn hos dem og det i seg selv ligger det en uutalt tillit i.

– Veldig ofte vil oppdretteren ta ut enkeltdyr for å vise hvor tamme de er. Da er det påfallende hvor tydelig redsel og ubehag for eksempel reven viser.

Noen stritter imot og forsøker å komme seg løs, andre henger ned, som i en slags passiv redsel. Det er rart at oppdretteren ikke selv ser hvor utilpass dyrene er, og hvor tydelig det vises.

Formidlingen av lidelsene

– Blir du preget av besøkene på pelsdyrfarmer?

– Jeg kan bli litt nummen etterpå, fordi det er så store mengder dyr som lider. I pelsdebatten ender det ofte med å diskuteres hvorvidt dyrene er skadet eller ikke. Det er et sidespor. Når man er på en farm ser man at det er selve burholdet i seg selv som er problematisk, og ikke først og fremst eventuelle fysiske skader.

– Noen ganger kommer det beskyldninger på sosiale medier om at bildene har vært manipulerte. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at det er et desperat forsøk på å avspore en debatt. Jeg har aldri manipulert et eneste foto, og kommer ikke til å gjøre det heller. Det er ingenting å manipulere til – det er som det er, og virkeligheten er jo det vi forholder oss til og jobber med.

En av hovedgrunnene til at jeg har valgt å jobbe for Dyrevernalliansen, er nettopp fordi organisasjonen er faktaorientert, med faglig fundert kunnskap, og ikke en emosjonelt styrt innfallsvinkel.

Revefarmer i Norge sliter med at dyrene er overvektige.Foto: I. L. Hauge

Minkfarm i norsk landbruk har flere dyr i hvert burFoto: I. L. Hauge 

På revefarm holdes rødrev og fjellrevFoto: I. L. Hauge

Revefarmer i norsk landbruk har burholdFoto: I. L. Hauge

Iselin Linstad Hauge har vist arbeider på blant annet Høstutstillingen, Nordic Outbreak i New York, Centre Pompidou i Paris, Moskva International Filmfestival og ISEA i Sydney. Les mer på Iselins hjemmeside

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!