Kyllingenes siste dag

Publisert 05.10.2015

Lukta slår i mot meg. De ansatte på slakteriet smiler til meg. Jeg forsøker å smile tilbake, men det blir nok mer en grimase. Det er for mye støy til at det er naturlig å snakke så mye – heldigvis, for hva skulle jeg sagt? 

kylling blikk 3
Foto: Iselin Linstad Hauge

Lukta slår i mot meg. De ansatte på slakteriet smiler til meg. Jeg forsøker å smile tilbake, men det blir nok mer en grimase. Det er for mye støy til at det er naturlig å snakke så mye – heldigvis, for hva skulle jeg sagt? 

Vi er den første dyrevernorganisasjonen som besøker dette slakteriet på Østlandet, og vi blir tatt godt i mot. Vi skal få se hele slakteprosessen på nært hold, men har fått beskjed om at vi ikke får ta bilder. Rett foran oss henger kyllingkropper som for en liten stund siden var levende. Båndet fører dem videre, til kontroll, pakking, butikker og tallerkener.

Gulvet er vått og glatt, fordi det renner blodig vann fra de mange kyllingkroppene foran oss. I denne marerittaktige scenen smiler og gestikulerer de ansatte til oss, og det går opp for meg at vi må følge etter dem under strømmen av dryppende, blodige kyllingkropper.

altBroilerkyllingen sendes til slakt kun rundt 30 dager gammel. Med samme veksthastighet ville en nyfødt menneskebaby vokst til en kjempe på over hundre kilo på en måned. 

På den andre siden er det nok et bånd med kyllinger, og vi går langs veggen mens vi ser prosessen baklengs. Der framme står det ei bøtte. Jeg registrerer så vidt at det er til hodene som kappes av i det kyllingene farer forbi kniven. En ansatt står og koster sammen de hodene som ikke treffer bøtta.

Noen meter lenger fram henges de bevisstløse dyrene opp. Jeg rekker å tenke at det er godt de ikke merker at de henges opp etter de skjøre beina, og så er vi framme ved gasstunnelen.

Dette er et moderne slakteri, hvor kyllingene slipper å henge opp ned mens de dras gjennom et strømførende vannbad. Dette er et mye bedre alternativ. Det føles likevel ikke som et bra alternativ når jeg ser livløse kyllinger velte ned fra gasstunnelen og over på neste samlebånd. Det er så mange av dem, og de ser så unge ut. De er jo bare babyer.

Vi går videre til vi kan se inn vinduene til gasstunnelen. Vi kommer først til det bakerste vinduet, hvor kyllingene er bevisstløse. For hvert vindu vi passerer er det flere og flere tegn til liv. Til slutt ser vi kyllinger som flakser mens de gasses. Så går vi opp en trapp og ut på broen over samlebåndet.

Jeg står og ser ned på et tre meter bredt samlebånd fullt av kyllinger, eller ”råvare”, som en av de ansatte kaller dem. Tolvtusen femhundre kyllinger føres hver time nedover båndet og inn i gasstunnelen. Det enorme antallet dyr er utenfor min fatteevne. Vi blir stående og se ned på kyllingene en stund. Det er voldsomt ubehagelig, men det er likevel vanskelig å se vekk. En ansatt står på broen med en metallstang og plukker ut de kyllingene som har dødd i transport før de rakk å bli gasset.

Til slutt går vi ut i hallen der dyrene venter før de settes på samlebåndet. Jeg går inntil containerne kyllingene er stablet i, og prøver å være så rolig som mulig, for ikke å skremme dem mer. De er så pene. En av dem ser på meg med store øyne, og jeg må bare gå vekk.

På vei til bilen etter besøket ser vi nok en dyretransport komme kjørende. De kyllingene jeg så i ventehallen er nok allerede døde. 

Denne teksten stod først på trykk i medlemsbladet vårt, Dyrevern Bulletin. Vil du lese flere artikler som denne? Bli medlem!

Du kan hjelpe dyr som lider.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!