Spørsmål og svar til kampanjen "Ut av mørket"

Publisert 17.11.2019

I disse dager har Dyrevernalliansen en kampanje for å sette fokus på lidelsene dyrene gjennomgår i intensivt landbruk. Her finner du svar på spørsmål du kanskje har vedrørende kampanjen "Ut av mørket".

Gris illustrasjon

(Illustrasjonsbilde.)

Foto: Iselin Linstad Hauge

I disse dager har Dyrevernalliansen en kampanje for å sette fokus på lidelsene dyrene gjennomgår i intensivt landbruk. Her finner du svar på spørsmål du kanskje har vedrørende kampanjen "Ut av mørket".

Om kampanjen 

Er bildene brukt i kampanjen representative? 
Ja, bildene og filmsnuttene i denne kampanjen viser lovlige standardforhold i Norge. Vi har med hensikt unngått å bruke bilder som viser lovbrudd. Det vi ønsker å sette fokus på, er at forholdene norske husdyr lever under ikke samsvarer med dyrenes naturlige behov. Vårt inntrykk er også at mange forbrukere ikke kjenner til forholdene i vanlig norsk oppdrett av kalkun, kylling og gris.

Er bildene fra norske forhold? Når og hvor er bildene tatt?
Bildene er fra Norge og er tatt med samtykke. 

Hvem er barna som vises? 
Det er to norske barn som har blitt avbildet med foreldrenes samtykke. Barna er fire og fem år gamle. Foreldrene var informert på forhånd om hvordan kampanjen kom til å se ut og hva som var målsettingene. Barna fikk kampanjen forklart slik at de forsto at det gjelder å fortelle de voksne om at dyrene trenger hjelp. Foreldrene var med i studio da barna ble tatt bilde av. Barna er ikke sminket.

Hva er hensikten med kampanjen?
Hensikten med kampanjen er å sette fokus på dyrevelferden i norsk landbruk. Dyrene tvinges til å produsere mest mulig kjøtt for minst mulig penger. Dyrevernalliansen arbeider for å snu norsk landbruk i mer dyrevennlig retning. Kjøttforbruket må ned, og forbrukerne må få mulighet til å velge mat fra dyr med bedre dyrevelferd. Det bør ikke overraske noen at Dyrevernalliansen arbeider for å forbedre forholdene for norske husdyr. Det må være akseptabelt å vise frem standard og påpeke hva som er kritikkverdig. Høyt kjøttkonsum og intensivt landbruk har alvorlige konsekvenser for dyrevelferden. Norske husdyr er avlet til å vokse fort og produsere mye kjøtt, egg og melk. Intensiv avl og trang plass gir dyrene adferdsforstyrrelser, skader og sykdommer. Som dyrevernorganisasjon er det vår oppgave å få dette frem i offentligheten. 

Hvorfor har dere valgt kalkun som frontfigur? 
Kalkunen er et symbol på dyrene i det intensive landbruket. Den er avlet til å ha så stor kjøttfylde at den ikke klarer å parre seg normalt, den holdes innendørs hele livet, og lyset må dempes for å unngå at fuglene skal skade hverandre på grunn av de unaturlige oppdrettsforholdene. 

Om kalkunproduksjon

Hvordan kan det oppstå luftveislidelser i kalkunhus? 
Støv i fjørfehus stammer fra avføring, fjørdrakt, fôr og strøunderlaget. Støvet kan bære med seg en rekke skadelige stoffer, som soppsporer, bakterier og giftstoffer fra døde bakterier. 
I tillegg utvikles ammoniakk (NH3) fra avføringen i strøunderlaget.[1] Det mest finkornede støvet, det såkalte svevestøvet, kan holde seg svevende i lengre tid. Jo mindre støvpartiklene er, jo lenger ned i luftveiene kommer de, og de aller minste kan nå helt inn til alveolene i lungene til bonden.

Etterhvert som fjørfe vokser til, blir det mer avføring og mer støv. Når bonden går inn i kalkunhus eller kyllinghus, er det derfor vanlig å ha på maske, spesielt etter hvert som fuglene blir større. Dessverre vil man i selv med meget gode ventilasjonsanlegg og stort luftskifte ikke klare å redusere støvmengden til ønsket nivå. Maske for å beskytte seg er derfor helt nødvendig for bonden.[2] 

Ammoniakk
Ammoniakk kjennes som en sterk lukt som river i halsen når man puster, og påvirker først og fremst slimhinner i øyne og luftveier. Fugler er trolig minst like sensitive ovenfor ammoniakk som oss mennesker.

Ammoniakk kan lamme eller skader flimmerhårene i luftveiene, som er en del av kroppens forsvar mot støv og mikroorganismer. Det gjør at virus, bakterier og soppsporer lettere kan etablere seg. Høyere konsentrasjoner av ammoniakk kan også gi øyeskader.[3] 

Kalkunenes helse
Støv og ammoniakk i lufta har skadelig virkning på luftveiene, og disse miljøfaktorene blir regnet som viktige årsaker til kroniske luftveislidelser hos kalkun. Kalkun virker å være mer sensitive i luftveiene sammenlignet med slaktekylling. Dermed er det spesielt uheldig at strøunderlaget i kalkunhus ikke blir skiftet ut i løpet av innsettet siden kalkunene lever såpass lenge. Ifølge næringen, er betennelser i luftveiene blant de mest utbredte helseproblemene for kalkunen. Det er som regel ikke mulig å se eller høre symptomer på dette hos levende kalkuner, så betennelsene oppdages først på slakteriet.[4]

Blir lungene skadet av et enkelt besøk i kalkunhus? 
Siden eksponeringen for støv og ammoniakk hovedsakelig skjer via inhalering og opptak i luftveiene, er det viktig og helt vanlig at besøkende tilbys munnbind eller maske. Etterhvert som kalkunene vokser til og disse negative miljøfaktorene i lufta øker, er det spesielt viktig med slik beskyttelse.   

Lufta kjennes gjerne ubehagelig og enkelte kan kjenne irritasjon i luftveiene eller begynne å hoste. Ammoniakken kan virke irriterende på slimhinner i øyne, nese og hals. I støvet kan det være skadelige stoffer, som soppsporer, bakterier og giftstoffer fra døde bakterier. 

Ifølge en studie har disse miljø-elementene ved et enkeltbesøk i fjørfehus vist å ikke bare kunne gi forekomst av respiratoriske symptomer, men også inflammasjon i luftveiene.[5] Vi kjenner ikke til i hvilken grad det er registrert om folk har fått helseproblemer etter besøk i norske kalkunhus. Vi har erfaring med at en av våre medarbeidere fikk en langvarig luftveisrelatert helselidelse etter dagsbesøk i kyllinghus, og det var ifølge legen trolig på grunn av bakteriell smitte.

Hvorfor kan underlaget i et kalkunhus være etsende?
Avføring fra flere tusen fugler kan gjøre strøet i hallen bløtt og etsende, noe som gir risiko for sviskader og sår på føttene og brystet. Det er mer problemer med slike skader hos kalkun enn hos slaktekylling. Det er fordi kalkunene lever lengre, og dermed må gå lengre på avføringen sin. Høy dyretetthet er en viktig årsak til skadene.[6]

I de tilfellene en kalkungård kan vise til lite etseskader, så er vel underlaget ok?
Strøet blir ikke skiftet i løpet av kalkunenes levetid. Det fører til høyt smittepress. Medisinen monensin tilsettes i fôret, for å unngå sykdom.[7]  Monensin er godkjent i Norge for å forebygge tarmparasitter, men er i utlandet klassifisert som antibiotika. Monensin tilsvarer narasin – som har vært vanlig å gi til slaktekylling. Narasin er erstattet av forebyggende vaksinering, på grunn av forbrukernes skepsis. En tilsvarende vaksine finnes ikke for kalkun, og dermed opprettholdes praksisen med fôrantibiotika.

Til tross for bruken av monensin, uttalte Mattilsynet i 2015 at så mange som 20 prosent av kalkunene også får ytterligere antibiotika som behandling for tarmsykdom.[8] 

Kalkuner lever ikke i mørket, det er jo fullt mulig å se i et kalkunhus? 
I et kalkunhus er det typisk 5-20 lux, spesielt etter de første leveukene. Helt opp i 20 lux oppleves ikke nødvendigvis så mørkt for oss mennesker. Kalkunenes synsevne er imidlertid ikke likt utformet. De ser et bredere spekter lys og oppfatter trolig farger annerledes. De har behov for dagslyslignende lys, som inneholder UV-stråler, for at de skal kunne orientere seg. For kalkunene er det dermed for mørkt i en kalkunhall, uavhengig av høyere lux, fordi det gjerne er uten vinduer og belysningen ikke inneholder UV-stråler. 

Ifølge Vitenskapskomiteen for mat og miljø, vil det i norske kalkunhus innebære skadelig fjørhakking og aggresjonsproblemer om lysnivået skulle vært så bra som kalkunene foretrekker.[9]

Kalkuner lever ikke i mørket hele livet, de har det jo veldig lyst de første dagene? 
Den første leveuken til kalkunene skiller seg ut når det gjelder belysning. Da har de akkurat ankommet hallen, og uten sterk belysning risikerer bonden at de ikke finner fram til mat og vann. I denne perioden er Animalias anbefaling 80-100 lux de første dagene, for deretter å gradvis senke til 10-20 lux etter en ukes tid.

En ting er anbefalinger. Men hvordan kan dere vite hva som er faktisk belysning i norske kalkunhus?
Kildene vi viser til er rapporten Vitenskapskomiteen for mat og miljø publiserte i 2016[10] og en studie utført i 2017-2018. I tillegg har vi vært på besøk i 2-3 kalkunhus de siste årene.

Studien utført i 2017-2018 ble gjort i 17 kalkunhus på Østlandet. Belysningen ble målt når kalkunene var mellom 76 og 83 dager. På de lyseste områdene i husene hadde de fleste (9 av 17 produsenter) mellom 5 og 10 lux. I 5 av 17 flokker ble imidlertid maksimal lysstyrke målt til under 5 lux. De fleste produsentene (15 av 17) hadde 5 lux eller mindre som minimumsbelysning.[11]

Hva er de største problemene for kalkunproduksjonen i Norge? 
Kalkunoppdrett drives intensivt for billigst mulig kjøtt. Kalkunen er avlet til ekstrem vekst og holdes tusenvis i halvmørke. 

Kalkunene holdes altfor mange på altfor liten plass. Belysningen dempes for å hindre at frustrerte og understimulerte kalkuner skader hverandre, enten ved at de går løs på hverandre eller at de begynner med fjørhakking. Luften er så dårlig at man må ha på seg maske om man skal være i kalkunhallen.

De aller fleste kalkuner i Norge holdes i nakne haller gjennom hele levetiden, som er 3-5 måneder. Det ensformige levemiljøet gjør at kalkunene kjeder seg, og de blir frustrerte og inaktive. Dette kan føre til skadelig atferd og svekket helse. I kalkunproduksjon kan fjørhakking starte allerede de første leveukene, og problemet øker gjerne med alderen.

Velferden i denne produksjonen er så dårlig at næringen gir kalkunene monensin – et preparat som brukes som antibiotika – rutinemessig. Dette er den eneste dyreslaget i norsk husdyrproduksjon som går fast på denne typen preparat.

Hvordan jobber dere for å bedre forholdene for kalkun?
Vi jobber politisk og samarbeider med næringslivet og bønder for å bedre forholdene for kalkunene. Vi vil ha kalkunen ut av mørket, og monsterkalkunen må byttes ut med sunnere kalkunraser. Vi jobber derfor for at myndighetene skal tillate bruk av sunnere kalkunraser. I løsdriften inne må det settes inn miljøberikelser og redusere tetthet, og belysningene må tilpasses kalkunenes synsevner og behov. Det finnes i dag flere typer miljøberikelser for kalkuner, som gjennom studier og utprøving har vist seg å fungere praktisk og ha god velferdseffekt. Et av målene våre er at næringen skal ta dette mer i bruk. 

Hva mener dere må til for at forholdene skal bli bra nok?
Dyrevernalliansen vil ha kalkunen ut av mørket. Dette trenger ikke bety at alle kalkunene må komme utendørs. For at kalkunproduksjonen skal tåle dagens lys må den forbedres for eksempel ved å senke dyretettheten, innføre sunnere rase, og ta i bruk mer miljøberikelser inne i kalkunhuset. Dessuten må belysningen i kalkunhuset tilpasses kalkunenes synsevner og behov. Hvis man gir kalkunen bedre levevilkår inne vil man også kunne skru opp lyset uten å risikere at kalkunene hakker på hverandre i frustrasjon.

Hvor mørkt er det i kalkunhus?
Etter de første dagene, da det er sterkt lys for at kalkunene skal finne mat og vann, er 10-20 lux anbefalingen fra næringens fagsenter Animalia. Som forebygging mot dyrevelferdsproblemer er dessuten ytterligere lysdemping blant hovedtiltakene i næringen. I praksis dimmes lyset vanligvis etter hvert ned til 5-10 lux, på enkelte gårder helt ned mot 1 lux.

Har alle kalkuner det sånn? 
Det finnes én kalkunbedrift i Norge som driver annerledes enn de andre; Homlagarden i Hordaland. På Homlagarden får kalkunene slippe utendørs, og beite mellom frukttrær. Fordi det utrolig nok har vært forbudt å importere saktevoksende kalkun til Norge, slet bonden på Homlagarden lenge med å få lov til å importere sunnere kalkuner for avl. Dyrevernalliansen samarbeidet med Homlagarden om politisk støtte, og i 2016 bestemte daværende landbruks- og matminister Jon Georg Dale (Frp) at det skulle bli midlertidig tillatt å importere rugeegg fra saktevoksende kalkun. Siden da har Homlagarden prøvd seg frem for å finne raser som passer i det nordiske klimaet. Importtillatelsen utløper i 2020, og Dyrevernalliansen og Homlagarden vil fremover jobbe sammen for å få den forlenget, til beste for kalkunene. 

Om svineproduksjon

Hva er de største problemene for svineproduksjonen i Norge? 
Dyrevernalliansen mener at velferden for gris bør bedres vesentlig. Et grunnleggende problem er driftsformen: hold av mange griser på trang plass innendørs hele livet. Grisen er et følsomt, aktivt og nysgjerrig dyr. Noe av det aller viktigste for grisen er derfor å ha noe å gjøre. Å være innesperret i en betongbinge med nesten ingenting å gjøre, slik vanlig norsk produksjon tillater, er forferdelig. Mer og bedre rotemateriale, et mykt sted å ligge og mulighet til å komme utendørs og oppleve vær, vind og frisk luft vil bedre velferden til grisen betydelig. Et annet grunnleggende problem er avl for store kull, som er en stor belastning for purka. Vi ønsker å bidra til at sunnere raser utvikles og tas i bruk. 

Hvordan jobber dere for å bedre forholdene for gris?
Vi arbeider på flere forskjellige måter for å hjelpe grisene. Vi arbeider politisk for å endre landbruksstøtten slik at tiltak for dyrevelferd belønnes. Et langsiktig mål er strengere offentlige minimumskrav til hold av gris, blant annet krav om å erstatte kirurgisk kastrering med vaksine. I tillegg til å arbeide for økt politisk fokus har vi dialog med dagligvarekjeder og matprodusenter for å gi kunnskap om hvordan dyrevelferden kan bedres. Bønder som ønsker å gi grisene sine et bedre liv kan sertifisere produktene sine med Dyrevernmerket. Dyrevernmerket sikrer blant annet bedre plass og at grisen får komme ut. 

Griser har jo krav på strø og rotemateriale? 
De aller fleste griser lever på betonggulv med litt strø over, og skal etter forskriften også få rotemateriale. Men til tross for at rotemateriale er et krav, er det svært forskjellig hvordan dette praktiseres. Mattilsynets tilsynskampanje i Rogaland i 2017/2018 fant at mangel på rotemateriale var et betydelig problem, og tilsvarende funn er også tidligere gjort av Mattilsynet. Fordi rotemateriale koster penger er mengden som tildeles svært varierende. Dersom mengden er liten og det er kun én type materiale (f.eks halm) vil den kun gi noen minutters sysselsetting for grisene. Mer og bedre rotemateriale er derfor viktig for at grisen skal ha noe å finne på. 

Finnes det griser som har det bedre? 
Grøstadgris, Kolonihagen gris, Heinrich Jung og Norsk Ullgris er sertifisert med Dyrevernmerket. Det betyr blant annet at grisene har hatt bedre plass og fått komme ut. Les mer om bedre dyrevelferd for griser og andre landbruksdyr på Dyrevernmerket

Om kyllingproduksjon 

Hva er de største problemene for kyllingproduksjonen i Norge? 
Kyllingoppdrett drives intensivt for billigst mulig kjøtt. Den vanligst brukte rasen, Ross 308, er avlet til ekstrem vekst og framtungt brystparti. 

I moderne kyllingproduksjon blir befruktede egg klekket ut i rugemaskiner. De transporteres til oppdretter når de er daggamle. Hos oppdretteren lever mange tusen kyllinger sammen i en stor hall, med en tetthet på opptil 16-18 kyllinger per kvadratmeter. Hallen har ikke vinduer, og den dunkle belysningen er gjerne utilstrekkelig for kyllingenes behov.

Kyllingene er avlet for å vokse ekstremt raskt, noe som gjør at det etterhvert blir trangt i hallen. Veksten fører til hjerte- og beinlidelser. At Ross 308 brukes i norsk landbruk er ikke i overenstemmelse med dyrevelferdsloven. Dyrevelferdslovens § 25 stiller krav om å unngå bruk av dyr i avl som er genetisk disponert for helselidelser eller er hemmet i naturlig adferd. På grunn av næringsinteresser tillater myndighetene likevel at Ross 308 er i bruk.

Den kunstige tilværelsen fører til at kyllingen ligger mesteparten av tiden. Avføring fra tusenvis av kyllinger kan gi sviskader på både brystet og føttene. Fire uker gamle sendes de til slakteren.                                        

Hvordan jobber dere for å bedre forholdene for kylling?
Dyrevernalliansen arbeider politisk for å bedre velferden til kyllingene. Kjernen i Dyrevernalliansens arbeid er vårt faglige fokus på dyrevern. Samtidig informerer vi publikum, og gir deg som ønsker å hjelpe kyllingene muligheten til å bidra i arbeidet.

Vi jobber politisk og samarbeider med næringslivet og bønder for å bedre forholdene for kyllingene. Vi jobber for å stanse bruken av kyllingraser med alvorlige helseproblemer, og at næringen i større grad skal ta i bruk sunnere kyllingraser.

Vi jobber for å forbedre forholdene i kyllinghusene, blant annet innføre færre kyllinger per kvadratmeter, aktivitetsobjekter for kyllingene og sunnere innemiljø.

Vi jobber også for å øke tilgangen til kjøttfri mat, blant annet gjennom dialog med dagligvarekjedene og press på kommuner og politiske partier.

Hva mener dere må til for at forholdene skal bli bra nok?
Kyllingproduksjonen kan forbedres ved å gi bedre plass, forbedre belysningen, innføre sunnere rase, gi dem grovfôr og innrede med betydelig mer miljøberikelser. Å utvide kyllinghuset med en vinterhage, der kyllingene får tilgang til dagslys og en annen klimasone, vil forbedre levemiljøet ytterligere.

Hvor mye plass har kyllingene? 
Kyllinger i tradisjonell produksjon tilbringer livet sitt inne i en dunkel og støvete hall, med opptil 20.000 andre kyllinger. Det er lovlig å fylle hallen med opptil cirka 16-18 kyllinger per kvadratmeter (tilsvarende 36 kg/m2). 

Hvor mørkt er det i kyllinghus? 
Minimumskravet er kun 20 lux, og fargespekteret er ikke tilpasset kyllingenes behov. Vinduer er ikke påbudt. Kyllinger trenger bedre belysning for å orientere seg skikkelig. Dagslys ville stimulert kyllingene til mer aktivitet. Den kunstige tilværelsen fører til at kyllingene ligger mye av tiden. Mangel på mosjon bidrar til økt omfang av beinlidelser. De blir synlig mindre aktive frem mot slakting.

Finnes det kyllinger som har det bedre?  
Det er fullt mulig å kombinere bedre dyrevelferd med lønnsom produksjon. Det finnes produsenter som har mindre dyretetthet, bruker kyllingraser som er mindre intensivt avlet, gir kyllingene tilgang på dagslys, gir bedre fôr som gjør at de vokser saktere, tilgang til uteareal og eget gårdsslakteri.

Det finnes kyllingraser som er mindre intensivt avlet, og derfor ikke har de samme helseproblemene som ”vanlig” industrikylling. For eksempel er Holtekylling og Stangekylling av den mindre hurtigvoksende rasen Rowan Ranger, i stedet for den sterkt kritiserte rasen Ross 308.

Dyrevernalliansen samarbeider med bønder som gir dyrene mye bedre forhold enn minimumsreglene krever. Gjennom Dyrevernmerket ønsker vi å bidra til en utvikling der dyra får det bedre og bonden får skikkelig betalt for jobben. Foreløpig er kun Hovelsrud kylling dyrevernmerket, men vi håper å utvide med flere dyktige produsenter i fremtiden. 

Om rugeri

Hvilke dyr klekkes ut på et rugeri? 
På rugeri klekkes det ut kyllinger og kalkuner som brukes til kjøttproduksjon og verpehøne-kyllinger som senere i livet brukes til eggproduksjon. I tillegg kommer brødrene til verpehønene; disse kvernes straks etter klekking fordi det ikke lønner seg å drette dem opp.

Finnes det alternativer til rugeri?
Ja. På vanlige rugerier– som er fabrikkanlegg – er det enorme mengder dyr og velferdsproblemene er store. Nye løsninger gjør det mulig for bonden å la kyllingene klekke på gården istedenfor på rugeri, såkalt gårdsklekking. Foreløpige resultater tyder på at fordelene er mange, for både kylling og bonde. 

Ved gårdsklekking spares kyllingene for samlebånd og transport rett etter klekking, og de får straks tilgang til mat og vann. Det fremmer bedre helse og sterkere kyllinger. Det er også potensielt mindre dødelighet med gårdsklekking. Kyllingene kan oppnå høyere slaktevekt, som er økonomisk gunstig. Gårdsklekking trenger ikke å være en dyr løsning.

Gårdsklekking krever ekstra oppfølging av bonden. Å styre inneklimaet i husdyrrommet er utfordrende, og krever erfaring hos bonden. Det må verken være for varmt eller for kaldt, og luftfuktigheten må også være optimal. Det gjennomføres heller ikke sortering av kyllingene ved gårdsklekking. Kyllinger som ikke er levedyktige, og som ville blitt avlivet på vanlig rugeri kan bli overlatt til å dø av seg selv i et gårdsklekkingssystem. Gårdsklekking er i tillegg nytt og foreløpig ikke utbredt i Norge. Derfor finnes det foreløpig ikke noe regelverkskrav til denne produksjonsformen.

De siste årene er det blitt utviklet flere slike alternative klekkesystemer, og det finnes både rimelige og mer kostbare løsninger. One2born, Homehatching, NestBorn og Vencomatic er alle alternative gårdsklekkesystemer på markedet. 

Et annet alternativ er å ha et gårdsrugeri, slik bedriften Homlagarden har. Dette er et småskala rugeri, der de nyklekkede kyllingene håndteres manuelt og slipper samlebånd i et støyete fabrikkmiljø. 

Om dyrevelferden i norsk landbruk

Hva mener dere skal til for at norsk landbruk skal bli akseptabelt dyrevelferdsmessig? 
Dyrevernalliansen arbeider for å snu landbruket i en mer dyrevennlig retning. Dagens overproduksjon av mange typer kjøtt fører til en altfor lav pris, og er negativ for både dyra og bonden. 

Vi mener at kjøttforbruket må ned, og prisen på animalske produkter opp. Vi arbeider for å vri husdyrtilskuddet slik at bønder som gjør en ekstra innsats for dyrevelferden skal få bedre betalt. Vi har startet Dyrevernmerket, som gjør det mulig for bonden å garantere forbrukeren mat fra dyr med bedre velferd, og dermed ta en høyere pris for produktene. Kort sagt: god dyrevelferd skal lønne seg. Gjennom Dyrevernmerket ønsker vi å bidra til en utvikling der dyra får det bedre og bonden får skikkelig betalt for jobben.

Hvordan er dyrevelferdsstatus for norsk landbruk i dag?  
Høyt kjøttforbruk og intensivt landbruk har alvorlige konsekvenser for dyrevelferden. Norske husdyr er avlet til å vokse fort og produsere mye kjøtt, egg og melk. Intensiv avl og trang plass kan gi dyrene adferdsforstyrrelser, skader og sykdommer.

Vi hører ofte at Norge er best på dyrevelferd, men likevel har vi aldri sett noen kilder som beviser denne vanlige antagelsen. I rapporten "Verdens beste dyrevelferd?" sammenligner vi Norge med andre land i noen utvalgte eksempler: muligheten for fri bevegelse og beite for kyr, tilgang til rotemateriale og utemuligheter for gris, samt areal og veksthastighet for kylling. Oppsummert gir ikke vår undersøkelse grunnlag for å hevde at Norge har verdens beste dyrevelferd. Det fremstår som riktigere å si at vi er gode på noen områder og dårlige på andre.

Hva kan vi som enkeltpersoner gjøre? 
Hvis du spiser kjøtt: Spis kjøtt sjeldnere og i mindre porsjoner, og velg produkter som er merket med Dyrevernmerket. Det sikrer at dyrene har hatt bedre plass, sunnere kropp og mer aktivitet.

Finn produkter som er sertifisert med Dyrevernmerket

Finn eksempler på lettvint vegetarmat.

Bør alle bli vegetarianere/veganere? 
Vegetarmat er bra for deg, dyrene og planeten. Alle trenger ikke å bli vegetarianere, men de fleste har godt av å spise mindre kjøtt.

Om Dyrevernalliansen 

Hva er Dyrevernalliansen?
Dyrevernalliansen ble grunnlagt i 2001 og er en nasjonal organisasjon for dyrevern i Norge. Dyrevernalliansen har 15 fagansatte og ledes av et styre. Vi har 10.000 faddere og fastgivere. Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest, i intensivt landbruk, pelsindustrien og dyreforsøk.

Vil ikke Dyrevernalliansen legge ned alt landbruk?
Nei, Dyrevernalliansen arbeider for å hjelpe dyrene i landbruket. Organisasjonen samarbeider med for eksempel Grøndalen gård og Rema 1000 om prosjekter som bedrer dyrevelferden og hjelper forbrukerne å ta informerte valg. Vi har også lansert Dyrevernmerket, og gjennom det ønsker vi å bidra til en utvikling der dyra får det bedre og bonden får skikkelig betalt for jobben. Dyrevernmerket løfter frem dyktige bønder, og bidrar til at dyrevelferdstiltak får mer oppmerksomhet og høyere lønnsomhet. Vi tror at økt bevissthet rundt dyrevelferd vil øke betalingsviljen hos enda flere forbrukere.

  Vis kilder Skjul kilder

[1] To kilder: Bagley, M. F., (red.), Fjørfeboka, Fagbokforlaget, 2016. Hansen, M. (Animalia), «Støv i fjørfehus: erfaringer ved bruk av EPI for å redusere støv i rugeeggproduksjon, Fjørfe 8:32-34, 2014.

[2] Bagley, M. F., (red.), Fjørfeboka, Fagbokforlaget, 2016.

[3] Matmerk, Veileder fjørfe, KSL-standard 2015. https://www.matmerk.no/cms/files/2629/9-veileder-2015.pdf

[4] To kilder: Bagley, M. F., (red.), Fjørfeboka, Fagbokforlaget, 2016.
Vitenskapskomiteen for mat og miljø, Risk assessment on welfare in turkeys, VKM Report 3, 2016. 

[5] Larsson, B-M. et al., «Airway responses in naive subjects to exposure in poultry houses: Comparison between cage rearing system and alternative rearing system for laying hens», American Journal of Industrial Medicine 35(2): 142-149, 1999.

[6] Vitenskapskomiteen for mat og miljø, Risk assessment on welfare in turkeys, VKM Report 3, 2016.

[7] Norsk Fjørfelag, “Spørsmål og svar om koksidiostatika til slaktekylling og kalkun”, Fjørfe 9, 35-36, 2014.

[8] Mattilsynet, ”Vurdering av behov for endringer i regelverket for å ivareta dyrevelferden i kalkunproduksjonen”, Brev til Landbruks- og matdepartementet, 13. januar 2015.

[9] Vitenskapskomiteen for mat og miljø, Risk assessment on welfare in turkeys, VKM Report 3, 2016. 

[10] Vitenskapskomiteen for mat og miljø, Risk assessment on welfare in turkeys, VKM Report 3, 2016.

[11] Marchewka, J., Vasdal, G. and Moe, R.., “Identifying welfare issues in turkey hen and tom flocks applying the transect walk method”, Poultry Science 0:1–9, 2019.

Hjelp dyrene som trenger deg aller mest.

Gi en gave i dag!

Gi gave

Jeg vil gi en gave til dyrene!

Bli fadder

Jeg vil hjelpe dyrene med et fast beløp hver måned!