Fakta om gris

Innhold

Grisens naturlige liv
Grisenes liv i fangenskap
Kritikk av grisehold
Dyrevernalliansens arbeid
Kilder

 

Nøkkeltall

Antall griser slaktet i Norge, 2010: ca. 1,5 millioner.[1] Antall griser som årlig blir kastrert, 2010: ca. 750.000.[1,2]

Grisens naturlige liv

Tamgrisen, dagens produksjonsgris, er avlet frem fra villsvinet. Villsvin lever fremdeles i de europeiske skogene. Selv om utseendet til villsvinet og tamgrisen er forskjellig, har de så mange fellestrekk at en får god innsikt i det som ville være tamgrisens naturlige levemåte om en studerer villsvinet. [3, 4]

Grisen trives i skog og mark, men er svært tilpasningsdyktig. Foruten tilgang på mat, må grisen ha vegetasjon som gir skygge, og gjørmehull. Den beveger seg over forholdsvis store områder, men er ikke territoriell. [3, 4]

Grisen har et allsidig kosthold, og bruker storparten av dagen til å lete etter mat, ved å rote med trynet i jordbunnen. [4, 5] Trynet til grisen er karakteristisk, og godt tilpasset måten den skaffer seg føde på. Den øvre delen er robust og kraftig, mens den nedre delen er rikt utstyrt med nerver og er svært følsomt. Grisen har en usedvanlig velutviklet luktesans. Grisene kan lukte seg fram til maten, og når det er nødvendig, bryte opp jorda for å få tak i den.

Tamgrisen er avhengig av et sted med skygge. [4] Den glisne grisebusten gjør at huden lett blir solbrent. På varme dager hviler grisen under skyggefulle trær. Grisen mangler svettekjertler, og er derfor avhengig av en vannpytt eller helst en gjørmedam der den kan avkjøle seg. Når gjørma størkner og løsner, renser den samtidig huden for utøy.

Grisen lever i familiegrupper. Purka og ungene hennes utgjør en familiegruppe. Går tre – fire familiegrupper i det samme området, er de som regel nære slektninger. Det er lite aggresjon mellom dem. De holder sammen selv når de befinner seg i større flokker. Når rånene blir kjønnsmodne, forlater de sitt eget kull. Det er ikke uvanlig at de unge
rånene danner egne små flokker. En voksen råne går alene, og streifer over større områder enn familiegruppene. [4]

Familiegruppene har faste hvileplasser så lenge de beiter i et område. Plassen er laget som et reir av greiner og strå.  Familiegruppene kan dele et reir, eller ha flere reir i nærheten av hverandre. Der sover de ofte tett sammen. [3] Grisen er renslig, og nøye med å holde reiret tørt og rent. Det faste avtredet ligger et stykke unna. [4, 6]

Litt om grisens evner

Griser er lærenemme og nysgjerrige. [7, 8] Griser har godt fargesyn, og svært god luktesans. [9] De gjenkjenner mennesker, og kan lett lære å se forskjell på dem. [10] Griser husker godt områder, og kan orientere seg etter hukommelsen og ved hjelp av lukter og synsinntrykk. [11] Griser kommuniserer med hverandre gjennom lydspråk. Cirka 20 lyder med spesifikt innhold er blitt identifisert. [9] For eksempel er det vanlig at grisungene og moren ”roper” på hverandre.

Rånene og purkene har hvert sitt hierarki, men blant frittlevende griser har det vanligvis forholdsvis liten betydning. [4]

Et par døgn før fødselen forlater purka flokken, og begynner å lete etter et passende sted å lage reir. Reiret blir helst plassert under lave greiner, eller et annet tørt og skjermet sted. Når hun har funnet den rette plassen, roter hun opp jorden til ei grop, og fôrer reiret med tørt gress, løv og kvist som hun finner i nærheten. Hun bærer fram  byggematerialet. Arbeidet tar flere timer. [4] Grisungene lukter og føler seg fram til spenene i løpet av noen minutter etter fødselen. Den spenen ungen ender opp med, blir dens faste spene. Mens de oppholder seg i bolet, har purke og unger hyppig kontakt tryne mot tryne, og de lærer å kjenne hverandres lukt og grynt. [6]

Griser er lærenemme og svært sosiale dyr. De kommuniserer ved lukt, gryntelyder og kroppspråk. Lukten og alle signalene den gir, er den viktigste informasjonen mellom griser. Griser hilser tryne mot tryne og snuser på hverandre. [3,4,5]

 
Kroppsspråket er også variert. En underlegen gris kan senke hodet og vende det bort fra den dominante motparten. Den kan også trekke seg spontant og passivt tilbake. Slik opprettholdes freden i flokken. [5] Griser trives med kroppskontakt når det passer den enkelte. Det er særlig i hvile- og sovesituasjoner. [6]

 

Grisenes liv i fangenskap

Den norske grisen avles for å flest mulig griseunger. Gjennomsnittelig får hun nå over 12 unger per kull. Det er flere enn hun klarer å ta vare på. Store kull fører til økt risiko for svake griseunger. [12,13]

Når ei grisepurke skal føde, vil hun forsøke å bygge reir, selv om hun bare har litt halm og dårlig plass i bingen. Purka kan bli stresset av å ikke ha tilstrekkelig mengde halm og for dårlig plass. Følgen kan bli at hun legger seg oppå noen av ungene slik at de dør. [12]

Omtrent 15 % av griseungene dør i løpet av den første levetiden. Vanlige dødsårsaker er at de er sultne og kalde, og med dårlig immunforsvar fordi de har fått for lite råmelk. En sulten og svak griseunge vil oftere befinne seg rundt juret til mora, og lettere risikere å bli ligget ihjel. [14,15]

Det er lovlig å holde grisepurka fiksert mens hun føder og i inntil én uke etterpå. [16] Dette betyr at hun spennes fast i en metallramme der hun ikke engang kan snu på hodet. Grisungene kan die henne gjennom sprinklene, men ellers forhindres hun fra å ha kontakt med dem. Mange bønder har sluttet med dette, men en del praktiserer det ennå. [17]

Siden grisepurka får for mange unger per kull, er det et problem at griseungene skader hverandre og moren under kampen om de beste spenene. I Norge er det derfor vanlig å file ned griseungenes hjørnetenner. Tannfilingen kan være smertefull og medføre skader. [12,16,18]

 I naturen avvennes grisunger gradvis frem til de er 4-6 måneder. I fangenskap avvennes de derimot helt plutselig når de tas fra moren ved fire ukers alder. [16,19] Små grisunger kan begynne å suge på hverandres ører eller haler når de tas fra mora. Det ser ut til at de leter etter patter, men ustanselige trykk og bitt mot mage og flanke på andre grisunger kan medføre store sår. [20] Hvis grisungene får leker, mye strø og nok plass til å lekeslåss, skader de hverandre mindre. [21] 

Alle hanngrisunger blir kastrert. Kastreringen gjennomføres nå med lokalbedøvelse og smertebehandling, men er fortsatt smertefullt. Kastreringen gjennomføres fordi noen av hanngrisene ellers kan få en smak i kjøttet som enkelte forbrukere reagerer negativt på. [16] 

 Griser som skal ales opp til slakt, lever vanligvis trangt sammen i små betongbinger. En gris som veier 50-85 kg har krav på 0,65 m2 plass. [16] Det skal være litt strø og halm på gulvet, og noen bønder henger opp taustumper eller lignende som dyrene kan leke med. For en nysgjerrig og aktiv gris er ikke dette miljøet tilfredsstillende. Det er ikke plass nok til at dyrene kan få utløp for aktivitetsbehov, og bingen gir ingen interessante utforskningsmuligheter. Fôret serveres uten at grisene trenger å lete etter det, og mulighetene for å tryne er svært begrenset. Men grisen har likevel en sterk medfødt motivasjon for å rote etter mat. Fordi de ikke får utløp for sine naturlige adferdsbehov blir grisene frustrerte, og adferdsforstyrrelser kan oppstå.    
 
Et eksempel er halebiting. Hvis først én gris i bingen får bitt halen sin til blods, kan flere bli angrepet. Halen kan bli gnaget av helt opp til roten, slik at bakterier sprer seg fra såret og det dannes verkebyller i kroppen. I verste fall blir den angrepne grisen lam etter skadene. [13,22]

Sammenblanding av griser som ikke kjenner hverandre gir vanligvis slagsmål, fordi dyrene har for liten plass til å etablere en rangordning på fredelig mate. Konkurransen blir for stor om de begrensede ressursene i bingen. Kampene kan gi sår og skader. Det er en stor belastning for dyr med lav rang å måtte leve så tett med dominante og aggressive dyr. Enkelte griser kan bli så ille mobbet at de til slutt dør av utmattelse. [20]

Norske griser er avlet for å være mager og for å vokse unormalt fort. I tillegg fôrer bonden grisene intensivt og legger utilstrekkelig mengde lag strø på betonggulvet. Konsekvensen er at beinlidelser og liggesår er utbredt. Dyrene kan bli halte og må slaktes tidligere. [13, 23,24]

Grisene sendes med dyretransport til slakting når de veier om lag hundre kilo.
 

Kritikk av grisehold

Alternative driftsformer

Det finnes bønder som lar grisene få være utendørs i perioder. Økologiske griser fra Norgården har tilgang til luftegård, slik at de får dagslys og frisk luft. [25] Griser fra Grøstadgris bor i hytter på et område der de kan gå fritt omkring, tryne i jorda og leve tilnærmet normalt.

Kritikk mot den intensive svineproduksjonen har blitt reist fra flere hold:

Rådet for dyreetikk: ”I norsk svinehold har dårlig beinkvalitet vært en utfordring i flere tiår. Avl med sterkere vekt på bedre og mer funksjonsdyktige bein vil kunne gi bedre holdbarhet i svineproduksjonen. […] Rådet er bekymret over at kunstig oppfôring av spedgriser synes nødvendig i økende grad. Ved kunstig melkefôring tas spedgrisen vanligvis vekk fra mordyret, og spedgrisens sugebehov og behov for omsorg blir da ikke dekket.” [13]

EUs veterinærvitenskapelige komité: ”The welfare of pigs appears to be negatively affected by strong reduction of available space and this occurs at all ages.”[19]

Mattilsynet: "Til tross for at næringen i 2004 igangsatte tiltak for å redusere forekomsten av bogsår hos lakterende purker, har forekomsten økt. Spedgristapet er fortsatt for høyt. Halebiting er et stort velferdsproblem for affiserte griser, og sees hos cirka 1-2 prosent av slaktegrisene." [20]

 

Dyrevernalliansens arbeid

Dyrevernalliansen arbeider for å:

• Innføre forbud mot kastrering og tannfiling av grisunger.
• Innføre forbud mot fiksering av gris.
• Forbedre oppdrettsforholdene for grisene.
• Opplyse publikum om hvordan svineproduksjon foregår.
• Fremme vegetariske og økologiske alternativer til svinekjøtt.

^{Kilder
[1] Norsk landbrukssamvirke, Dyretal fylkesvis per 1. januar, 2011.
[2] Landbruksdepartementet, St. meld. nr. 12 om dyrehold og dyrevelferd, 2002- 2003.
[3] Børresen, B., Kunsten å bli tam - folk og dyr i 18. 000 år, Gyldendal, 1994.
[4] Jensen, P., Dyras atferd, Landbruksforlaget, 2001.
[5] Fraser, A.. and D. Broom, Farm Animal Behaviour and Welfare, Cab International, 1997.
[6] Keeling, L.J. and Gonyou, H.W., (eds.), Social behaviour in farm animals, Cabi Publishing, 2001.
[7] Moustgaard, A., et al., Acquisition of visually guided conditional associative tasks in Göttingen minipigs, Behavioural Processes, 2005.
[8] Ernst, K., et al., A complex automatic feeding system for pigs aimed to induce successful behavioural coping by cognitive adaption, Applied Animal Behaviour Science, 2005.
[9] Houpt, K.A., Domestic animal behaviour for veterinarians and animal scientists, Iowa State University Press, 1998.
[10] Koba, Y. and H. Tanida, How do mature pigs discriminate between people? Discrimination between people wearing overalls of the same colour, Applied Animal Behaviour Science, 2001.
[11] Croney, C.C., et al., A note on visual, olfactory and spatial cue use in foraging behaviour of pigs: indirectly assessing cognitive ability, Applied Animal Behaviour Science, 2003.
[12] Andersen, I. L., Fire viktige tiltak omkring grising, Svin 9, 2010.
[13] Rådet for dyreetikk, Dagens husdyravl i et etisk perspektiv, Uttalelse, www.radetfordyreetikk.no, 2009.
[14] Melbø, G., Spedgris – fysiologisk bakgrunn, Husdyrforsøksmøtet, 2002.
[15] Animalia, Strategi for norsk svinehelse 2011-2015, Handlingsplan i samarbeid med Nortura, KLF og Norsvin, 2011.
[16] Landbruksdepartementet, Forskrift om hold av svin, 18. februar, 2003.
[17] Mysen, E., Flere griseunger med fiksering, Svin 9, 2009.
[18] Hay, M., J. Rue, C. Sansac, G. Brunel and A. Prunier, Long-term detrimental effects of tooth clipping or grinding in piglets: a histological approach, Animal Welfare 13, 2004.
[19] The Scientific Veterinary Committee, The welfare of intensively kept pigs, The European Commission, 1997.
[20] Benson, G.J. and B. Rollin (eds.), The well-being of farm animals, Blackwell Publishing, 2004.
[21] Oostindjer, M., H. van den Brand, B. Kemp, J. Bolhuis, Effects of environmental enrichment and loose housing of lactating sows on piglet behaviour before and after weaning, Applied Animal Behaviour Science 134, 2011.
[22] Helsetjenesten for Svin, Om halebiting hos gris, faktabrosjyre, www.animalia.no, udatert. 
[23] Animalia, Strategi for norsk svinehelse 2011-2015, Handlingsplan i samarbeid med Nortura, KLF og Norsvin, 2011.
[24] Thingnæs, S., Bedre drift og holdbarhet i smågrisproduksjonen, Svin 6, 2011.
[25] Mattilsynet, Veileder B om økologisk produksjon, www.mattilsynet.no, 2009.
[26] Mattilsynet, Mattilsynets årsrapport 2010, www.mattilsynet.no, 2011.}