Innhold

Aktuelt regelverk
Forskjellige kategorier dyremishandling
Forekomsten av dyremishandling
Sammenheng mellom voldsbruk mot dyr og voldsbruk mot mennesker
Styrking av dyrs rettsvern
Dyrevernalliansens arbeid
Kilder

 

Aktuelt regelverk

Dyrevernloven [1,3]
Maksimumsstraffen for ulovlig dyremishandling er tre års fengsel. Strafferammen ble hevet i 2001. Inntil nå har straffen for dyremishandling vanligvis vært en bot på 1000-5000 kroner.

Nøkkeltall [3,9]

Dyremishandlingssaker som politianmeldes hvert år: 250-300 Antall tiltaler i dyrevernsaker årlig: Ca. 20 Antall personer som dømmes for dyremishandling årlig: Færre enn 15-20 personer. Antall dyr som vanskjøttes årlig: Ukjent. Antall dyr som fratas eieren årlig: Ukjent. Antall personer som for tiden er fradømt retten til å eie dyr: Ukjent.

En person som er dømt for dyremishandling mer enn én gang kan tape retten til å eie dyr eller ha med dyr å gjøre. Det finnes ingen oversikt over personer som er fradømt retten til å ha dyr, og det føres heller ingen form for kontroll med hvem som anskaffer seg dyr. Den som har medvirket til dyremishandling, kan også tape retten til å eie dyr eller ha med dyr å gjøre. Likevel benyttes denne muligheten svært sjelden av domstolene.

Offentlige dyrevernmyndigheter (dyrevernsnemnda/Mattilsynet) kan frata eieren dyrene hvis de blir mishandlet. I akutte tilfeller kan omsorgsfratagelsen skje med øyeblikkelig virkning. Erfaring viser at denne myndigheten sjelden benyttes. Mishandlede dyr blir derfor ofte værende igjen hos mishandleren.

Straffeloven [4]
Dyremishandling som medfører verdireduksjon på andres dyr regnes som skadeverk på privat eiendom, og kan straffes med inntil ett års fengsel.

Taushetsplikt [10]
Personer i sosialtjenesten har taushetsplikt om alle personlige forhold hos klienten, inklusive dyremishandling, se sosialtjenesteloven § 8-8, tredje ledd jf. forvaltningsloven § 13b nr. 5. Sosialarbeidere kan derfor straffes hvis de opplyser offentlige dyrevernmyndigheter om pågående dyremishandling eller risiko for dyremishandling.

Forskjellige kategorier dyremishandling [2,5,6]

Ikke alle typer dyremishandling er ulovlig. Det er for eksempel lovlig å påføre slaktedyr elektriske sjokk og å sultefôre avlskyllinger, selv om det er strengt forbudt å mishandle kjæledyr på denne måten.

Forskning tyder på at ulovlig dyremishandling kan være en indikator på vold mot mennesker, og omvendt. Om det også er sammenheng mellom lovlig dyremishandling og voldsbruk mot mennesker, er uvisst. [1,2,3]

Vanskjøtsel
Avsagte straffedommer viser at de fleste tilfeller av dyremishandling som ender i retten, dreier seg om vanskjøtsel: Husdyr har blitt sultet, tørstet og har omkommet i sin egen avføring.

Vanskjøtsel av kjæledyr er vanskelig å oppdage fordi den skjer i private hjem. Vanskjøtsel av produksjonsdyr er noe lettere å oppdage, fordi veterinær og offentlige dyrevernmyndigheter kan holde en viss oversikt over besetningene i sine distrikter.

Vold som underholdning

Den vanligste formen for ulovlig dyrevold i underholdningsøyemed er hundekamper. Hunder, som gjerne er av bestemte "kamphundraser", trenes opp til å bli aggressive mot andre hunder. Deretter slippes de sammen med andre kamptrente hunder for å slåss, eller med alminnelige, utrente hunder som tjener som ofre. Kamphundene skader eller dreper motstanderen til underholdning for eieren og andre tilskuere. Det er kjent at slike kamper organiseres i bestemte miljøer og at de gjerne involverer pengespill.

En lovlig form for vold i underholdningsøyemed er dyredrap på TV.

Tilfeldig vold
Erfaring viser at tilsynelatende tilfeldige voldsangrep mot dyr forekommer. Volden skjer ved at barn, ungdom eller voksne plager tamme eller ville dyr uten hensikt eller for å more seg. Volden har dermed gjerne sadistiske trekk.

Systemisk vold

I Norge er det tillatt å mishandle dyr i mange situasjoner, for eksempel blir forsøksdyr lovlig forgiftet i produkttesting og avlskyllinger blir lovlig sultefôret. Samtidig er det forbudt å sultefôre kjæledyr eller forgifte grisunger.

Den alvorligste voldsforbrytelse som kan begås mot mennesker, nemlig drap, er lovlig å begå overfor dyr i de fleste situasjoner: En dyreeier kan fritt ta livet av sitt dyr, så lenge det skjer ved hjelp av lovlige metoder. Slakteriene har institusjonalisert dyredrap. Slik vold får lite oppmerksomhet i media sammenlignet med andre typer dyremishandling.

Vold i familien
Amerikanske undersøkelser tyder på at dyremishandling forekommer i familier på lignende måte som barnemishandling og konemishandling.

Seksualisert vold
Pornografi som involverer dyr er forbudt å produsere eller omsette, se straffeloven § 204, men dyrene mangler likevel et grunnleggende rettsvern mot seksuelle overgrep. Seksuelle overgrep mot dyr er straffbare hvis fysiske skader kan påvises på dyret.

Forekomsten av dyremishandling [3,9]

Hvert år politianmeldes 250-300 dyremishandlingssaker. Tall fra årene 1996-1998 viser at dette resulterte i bare cirka 20 tiltaler årlig.

En norsk forundersøkelse til et forskningsprosjekt om vold mot dyr viser at de fleste dyremishandlingssaker som anmeldes til politiet, henlegges. Dette gjelder både saker med uklare bevisforhold, og opplagte saker der dyr tydelig blir utsatt for lidelse. Bare et svært lite antall anmeldelser ender med tiltale og dom. Selv ved domfellelser for dyremishandling vil de mishandlede dyrene oftest forbli i eierens varetekt med fortsatt risiko for mishandling.

Undersøkelsen viser at blant de dyremishandlingssakene som meldes til offentlige dyrevernmyndigheter (dyrevernsnemnda), gjelder cirka 25% klare brudd på dyrevernloven. Disse ender vanligvis med at nemnda tar mishandlede dyr fra eieren. I cirka 40% av de meldte sakene er det uklart om mishandlingen er så alvorlig at den rammes av lovverket, og dyret blir derfor værende hos eieren.

Sammenheng mellom voldsbruk mot dyr og voldsbruk mot mennesker [2,5]

Amerikanske undersøkelser viser at personer som lett griper til vold overfor mennesker, oftere enn andre har mishandlet dyr ved gjentatte anledninger i barndommen. En undersøkelse viste at blant aggressive kriminelle hadde 50% et mønster av alvorlig dyremishandling som en del av sin livshistorie. Til sammenligning hadde bare 6% av ikke-kriminelle et tilsvarende mønster.

Undersøkelser tyder på at dyremishandling og barnemishandling ofte forekommer i de samme familiene. En undersøkelse viser at 88% av barnefamiliene som hadde dyr og mishandlet barna, også mishandlet dyrene.

Undersøkelser viser at konemishandling og dyremishandling også ofte forekommer i de samme familiene. Et studium viste at 77% av mishandlede kvinner i et krisesenter som kom fra familier med dyr, hadde opplevd at partneren mishandlet dyrene også.

Tilgjengelig dokumentasjon tyder på at barn som kommer fra hjem der de har vært vitner til vold, selv har en lavere terskel for å begå voldsovergrep. En undersøkelse viser for eksempel at 32% av barna i familier med dyremishandling og/eller kvinnemishandling selv begikk voldsovergrep mot dyr som moren visste om.

Styrking av dyrs rettsvern

Sosial- og helsearbeidernes taushetsplikt om dyremishandling oppheves [10]
I dag har sosialhelsetjenesten taushetsplikt om dyremishandling, se sosialhelsetjenesteloven § 8-8, tredje ledd jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5. Reglene er annerledes hvis mishandlingen gjelder mennesker: Etter sosialhelsetjenesteloven § 8-8 tredje ledd har sosialhelsetjenesten rett til å bryte taushetsplikten hvis det foreligger fare for menneskers liv eller helse. Sosialmyndighetene bør tilkjennes opplysningsrett til offentlig dyrevernmyndighet når fare for dyremishandling foreligger.

Skjerpede regler for tap av retten til å holde dyr [1]
I dag skal det ekstremt mye til for å tape retten til å eie dyr eller ha med dyr å gjøre på annen måte. Hensynet til dyremishandleren veier ofte tyngre enn hensynet til dyrene. Skal reglene ha noen effekt utenom i de helt ekstreme tilfellene, må de skjerpes.

Offentlig register over personer som har mistet retten til å ha med dyr å gjøre [1]
En person som mister retten til å ha med dyr å gjøre, kan i dag arbeide med dyr eller eie dyr likevel, uten at noen vet om dommen. Gir du bort en kattunge eller ansetter en røkter, risikerer du å overlate dyrene til en som er fradømt retten til å ha dyr. Et sentralt register over personer som har forbud mot å ha med dyr å gjøre, vil gjøre det lettere å kontrollere om de skaffer seg dyr igjen.

Undervisning av offentlige dyrevernmyndigheter [6]
Ulovlig dyremishandling er vanskelig å oppdage, særlig i hjemmene. Forskning og erfaring har likevel identifisert en lang rekke indikatorer på slik vold. Familiesituasjon og sosial situasjon kan være blant indikatorene, likeledes dyrets oppførsel og fysiske tilstand.

Rutinemessige spørsmål om dyr i familien ved innskriving på krisesenter og sykehus [5,6]
Krisesentre, sykehus, barnevernsinstitusjoner og lignende bør pålegges plikt til å spørre nye brukere om de har ansvar for dyr, eventuelt kommer fra hjem der dyr blir mishandlet. Dette kan inkluderes i standard innskriving. Amerikanske forskere har utarbeidet standard skjemaer med spørsmål.

Styrket politiarbeid [11]
Flere svenske politidistrikter har sendt etterforskere på kurs for at de skal lære spesielt om etterforskning av dyremishandlingssaker. Kursene arrangeres av en forsker som er spesialist på dyremishandling. Gjerningsmannsprofil, gjerningssituasjon, motiv og bevisinnsamling er blant temaene på kursene. Lignende kurs bør gjennomføres for norske etterforskere.

Undervisning i omsorg og medfølelse [7]
Humane Society, som er den største dyrevernorganisasjonen i USA, underviser barn og ungdom i empati, omtanke og medfølelse. Det er utarbeidet flere undervisningspakker som anvendes i det amerikanske skoleverket på flere nivåer og i mange stater. Lignende undervisningsopplegg bør integreres i undervisningsplanene i norske grunnskoler.

Empati-trening av voldsforbrytere [8]
Organisasjonen Psychologists for Ethical Treatment of Animals i USA har utviklet behandlingsopplegg for voldsforbrytere. Slik finner man den psykologiske årsaken til voldsutøvelsen og behandler pasienten slik at voldsutøvelsen ikke skal gjenta seg.

Dyrevernalliansens arbeid

Dyrevernalliansen arbeider for å:

• Styrke dyrs rettsvern gjennom lovverket, slik at dyremishandling blir enklere å forebygge og oppdage.
• Endre holdningene til dyr i samfunnet, slik at dyremishandling får mindre aksept.
• Informere myndigheter og andre om årsakene til dyremishandling og hvordan det kan forebygges eller stanses.
• Bygge opp kunnskap om ulovlig dyremishandling i Norge gjennom undersøkelser og litteraturstudier.

^{Kilder
[1] Lov om vern av dyr av 20.desember 1974 nr. 73.
[2] Striwing, H., "Djur som brottsoffer", Nya Doxa, 1998.
[3] Dyrebeskyttelsen Norge, "Tap av rett og straff etter dyrevernloven", rapport nr. 2, 1999.
[4] Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10.
[5] Ascione, F. og Arkow, P.(ed.), "Child Abuse, Domestic Violence, and Animal Abuse", Purdue University Press 1999.
[6] Lockwood, R. og Ascione, F. (ed.), "Cruelty to animals and interpersonal violence", Purdue University Press, 1998.
[7] First strike, "Animal cruelty/human violence", Humane Society of the United States (HSUS), 1999.
[8] Psychologists for the Ethical Treatment of Animals, 2001.
[9] Larsen, G., Prosjektbeskrivelse "Vold mot dyr", Institutt for kriminologi, Universitetet i Oslo, 2001.
[10] Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991 nr. 81.
[11] Striwing, H., personlig kommunikasjon.}