Egenverdi og juridisk status som følende vesener
I norsk rett har dyr juridisk status som "ting". [1] I EU har dyr derimot fått juridisk status som "følende vesener". De har altså blitt tilkjent en tilleggsverdi utover hva de er verdt økonomisk. EU fastslår i samme forbindelse at det skal tas hensyn til dyrs interesser i ulike sammenhenger. [6]
I st.meld. nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd slo regjeringen fast at dyr har en moralsk "egenverdi". Stortinget sluttet seg til dette. [10,11] Dyrevernalliansen mener dette prinsippet bør legges til grunn også i lovverket. Egenverdien bør fastslås uavhengig av dyrets art, økonomiske verdi eller menneskelige følelser.
Dette medfører at dyrs integritet bør respekteres blant annet ved at miljøet tilpasses dyrene, og ikke omvendt.
Et uttalt mål med dyrevernlovgivningen bør være at dyrenes artsspesifikke og individuelle behov oppfylles i fangenskap.
Evne til å ha rettigheter
Fordi dyr juridisk kategoriseres som "ting" i Norge, antas det at de ikke har rettigheter. Siden en ting ikke har interesser, har den jo heller ikke behov for å stille noen krav.
Dyrevernloven bør fastslå at dyr har visse rettigheter. Vitenskapelig er det liten tvil om at i allfall dyr med sentralnervesystem kan lide. [7] Derfor bør dyrevernloven legge til grunn at dyr, som følende vesener med egenverdi, har grunnleggende rettigheter. For eksempel bør dyr ha rett til vern mot å bli påført smerte som ikke er i deres egen interesse.
Dyrevernlovens formål
Juridisk er det omdiskutert om dagens dyrevernlov er ment å verne dyrene. [2] Fordi dyr ikke har status som noe annet enn "ting", mener enkelte at loven egentlig er ment å verne menneskenes interesser i å slippe å vite om dyreplageri - altså våre "fine fornemmelser".
Dyrevernalliansen mener bør fastslås at formålet med dyrevernloven er å hindre lidelse og fremme god velferd hos dyr. Det vil bli enklere å anvende loven når man vet sikkert hva formålet med den er.
Forbud mot dyreplageri
Hovedregelen i dagens dyrevernlov er at dyr ikke skal lide "i utrengsmål". [1 Det er usikkert hva som egentlig menes med dette: Er det at dyr kan lide hvis det er nyttig for noen mennesker? Eller er det at dyr ikke skal lide med mindre det er helt nødvendig av hensyn til deres eget beste?
Hovedregelen slik den praktiseres er at dyr kan lide hvis det tjener menneskene. Da Stortinget vedtok dyrevernloven i 1974 ble det lagt til grunn at for eksempel økonomi, estetikk eller tradisjon kan være akseptable begrunnelser for lovlig dyreplageri. [3,4]
I dagens samfunn er det dessverre foreløpig urealistisk å kreve at alle former for dyreplageri skal bli forbudt umiddelbart. Dyrevernalliansen mener at langsiktige løsninger bør etterstrebes, og i mellomtiden bør de beste løsningene velges på kort sikt. Realistiske tiltak som kan bedre dyrenes rettsvern nå, kan være:
- Et generelt lovforbud mot å påføre dyr lidelser, slik at Stortinget må vurdere særskilt hvilke hovedgrupper av formål/virksomheter som rettferdiggjør dyreplageri, og dermed skal unntas.
- Forbud mot å utsette dyr for lidelse eller tap av liv på grunn av luksusformål som for eksempel underholdning eller forfengelighet.
- Innføring av en øvre grense for hvor sterk og langvarig smerte det er lovlig å påføre et dyr.
- Rett til å leve, med mindre hensynet til dyret selv eller sterke menneskelige hensyn tilsier det motsatte.
I dagens dyrevernlov finnes ingen regler som verner dyrs rett til å leve. Et tamdyr kan alltid drepes hvis eieren ønsker det. Rettstilstanden for eierløse tamdyr er usikker. Ville dyrs liv er derimot vernet av viltloven, gjennom fredningsprinsippet. [9] Utgangspunktet er at ville dyr ikke kan drepes.
I et dyrerettighetsperspektiv er det galt å drepe, fordi dyret har en egeninteresse i å leve: Ethvert dyr vil kjempe for livet sitt . Skal man respektere dyrets egeninteresser fullt ut, kan man derfor ikke forsvare drap av dyr såfremt drapene ikke er livsnødvendige for mennesker.
I landbruk og jakt er det en hevdvunnen tradisjon å ikke drepe flere dyr enn man mener man er strengt nødt til. Den gamle respekten for dyreliv er i ferd med å gå tapt gjennom industrilandbruket, der et dyreliv vanligvis vurderes etter kroneprisen og man kalkulerer med en viss dødsprosent på alle stadier i produksjonen.
Dyrevernalliansen mener at dyrevernlovens utgangspunkt bør være at det er forbudt å ta livet av dyr. Dette vil gi bedre harmoni i dyrelovgivningen. Kanskje vil det også ha en positv effekt for oss selv som mennesker: Ved å respektere dyrs livsønske, i hvert fall til en viss grad, definerer vi oss selv som moralske vesener. Samtidig fremmer vi verdier som medfølelse og respekt for liv.
Føre vàr-prinsippet
I miljøretten gjelder føre vàr-prinsippet: "...man skal gjennomføre tiltak for å unngå alvorlig og uopprettelig skade på miljøet, selv om man ikke har full vitenskapelig visshet om problemets omfang og konsekvenser." (Backer, 1995) [8]
De ville dyrene nyter godt av dette prinsippet på artsnivå. Som individer er derimot hverken ville eller tamme dyr beskyttet av føre vàr-prinsippet.
Føre vàr-prinsippet bør innføres i dyrevernlovgivningen. Anvendt på dyrevernlovens område vil prinsippet lyde slik: "Man skal gjennomføre tiltak for å unngå å påføre dyr lidelse eller frata dem muligheten til god velferd, selv om man ikke har full vitenskapelig visshet om lidelsens eller velferdstapets omfang og konsekvenser."
Dyrevernalliansen mener at dette prinsippet bør anvendes blant annet ved innføring av nye driftsformer i landbruket, og ved domestisering (temming) av ville eller halvville dyrearter.
Tvil bør komme dyrene til gode
Dyr klarer ikke alltid å gi uttrykk for smerte eller vantrivsel slik at vi mennesker forstår dem. For eksempel vil typiske byttedyr forsøke å skjule at de har vondt. Det finnes mange eksempler på at dyr lider i tilfeller der mennesker ikke gjør det. Derfor kan man lett undervurdere dyrenes lidelser.
Dyrevernloven bør legge til grunn at man i hovedsak skal støtte seg til vitenskapelige fakta ved vurdering av dyrs lidelser. Er det tvil, bør tvilen komme dyrene til gode.
Statens ansvar
Akkurat som barn og psykisk utviklingshemmede er dyrene prisgitt at andre fremmer deres sak. Derfor bør det offentlige ha en særlig interesse i å verne disse aller svakeste.
Siden dyrene selv ikke kan stille krav eller melde fra om overgrep, er behovet for lovgivning og kontroll særlig stort på dyrevernrettens område.
For mange dyr, særlig produksjonsdyr og forsøksdyr, er offentlig regelverk og rammevilkår det mest avgjørende for velferden. Derfor er det viktig at lovgivning på tilstøtende områder harmoniseres med målene i dyrevernlovgivningen.
For forbrukerne er det nærmest umulig å holde seg oppdatert til enhver tid om hvordan animalske produkter produseres, og hvilke produkter som testes på dyr. Staten bør ikke fraskrive seg ansvaret for dyrevelferden ved å påstå at markedet skal styre utviklingen ved at forbrukerne tar bevisste valg.
Kilder
[1] Lov om dyrevern av 20. desember nr. 73, 1974.
[2] Hov, J., Rettergang i sivile saker. 2. utg. Papinian, 1994.
[3] Ot. prp. nr. 27, 1974 -74 Om lov om dyrevern.
[4] Innst. O nr. 3, 1974 -75 Om lov om dyrevern.
[5] Dyrebeskyttelsen Norge, Tap av rett og straff etter dyrevernloven. 1999.
[6] EU, Protocol on Animal Welfare. The Treaty of Amsterdam, 1999.
[7] Fraser, A.F. and D.M. Broom, Farm Animal Behaviour and Welfare. London Cab International, 1997.
[8] Backer, I.L., Innføring i naturressurs- og miljørett, Gyldendal, 1995.
[9] Lov om viltet av 29. mai nr. 38, 1981.
[10] St. meld. nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd.
[11] Innst. S. nr. 226 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd.
