Industrielt landbruk og dyrevelferd
Den industrielle husdyrproduksjonen vokste frem i etterkrigstida, da kunnskapen om dyrevelferd var liten og det var høye intensiveringskrav til produksjonen. Det var en optimistisk tro på at så lenge dyra produserte og ytet tilfredstillende, var det garanti for at dyra hadde det bra nok.
Produksjonssystemene utviklet den gang har i ettertid vist seg å gå grunnleggende på akkord med dyras behov. [1] I dag er dyrevelferd anerkjent som et viktig satsingsområde. [2] Likevel er fortsatt mange av systemene i bruk i dag, fordi husdyrnæringas investeringer og tradisjonelle produksjonsmetoder i stor grad har basert seg på disse.
Parallelt med industrialiseringsprosessen av husdyrholdet, har avstanden mellom landbruket og det øvrige samfunnet økt. Den nye arbeidsformen med større dyretall, kortere levetid for det enkelte dyret og mer mekanisert stell, har også redusert kontakten mellom dyr og røkter. Man kan si at grunnlaget for empati med dyra forsvant med stordriften. [3]
Den økonomiske verdien til det enkelte dyret har blitt mindre, samtidig som kravene til profitt i landbruksnæringa stadig øker. [4] I praksis skjer derfor mesteparten av dagens husdyrproduksjon etter minstekravene i forskriftene til dyrevernloven. For å få gjennom dyrevelferdsforbedringer i forskriftene, stilles det høye krav til at disse dyrenes velferdsbehov kan dokumenteres vitenskapelig. I tillegg veies dyrevelferdsbehovene opp mot samfunnsøkonomiske hensyn.
Disse rammebetingelsene påvirker mange sider ved dyrenes velferd, som avl, fôring, og sosialt og fysisk miljø. Konsekvenser av industrielt husdyrhold er lidelser som produksjonssykdommer og stressbelastninger.
Husdyravl
Målet med avl er å forbedre egenskaper som er viktig for den tiltenkte bruken av dyret. Husdyravl har i stor grad ensidig konsentrert seg om økonomisk viktige egenskaper, slik som høy melkeproduksjon og rask tilvekst. Hensynet til dyrenes helse og velferd har derfor primært vært vektlagt når dette har gitt økonomiske resultater.
Ensidig seleksjon på produksjonsegenskaper har ført til mindre robuste dyr: Dagens produksjonsdyr har mindre evne til å klare seg selv, mange fungerer dårligere sosialt og den fysiske helsen er verre. Avlsrelaterte sykdommer eller skader er derfor vanlig i husdyrproduksjonen. [2, 5] Samtidig har avlen, i kombinasjon med mer intensiv fôring, ført til en enorm økning i produksjonen.
I dag dominerer bruken av et fåtall kommersielle raser i husdyrproduksjonen. Det er derfor fare for at de opprinnelige husdyrrasene blir utryddet. De gamle husdyrrasene har ofte bedre helse og er mer robuste, men produserer mindre. Den ensidige satsingen på kommersielle raser minsker mulighetene for å ha eldre husdyrraser tilgjengelig for alternativ produksjon, slik som økologisk landbruk. [6]
Utviklingen av industrielle husdyrproduksjonssystemer var basert på at man trodde at dyras adferdsbehov i stor grad hadde blitt avlet bort. Disse ble derfor ikke tatt hensyn til. I dag vet forskerne at grunnleggende adferdsbehov, slik som adferdsmønstre tilknyttet eting og reproduksjon, i liten grad påvirkes av avl. Når dyra ikke får mulighet til å tilfredsstille slike adferdsbehov opplever de derfor frustrasjon og stress. Langvarig stress er helsebelastende og kan gi adferdsforstyrrelser. [7]
Fôring
Når dyra får være i sitt naturlige miljø, tilbringer de store deler av tiden med å lete etter mat; å bearbeide og å spise den. De fleste husdyrene er planteetere, og kosten består av en god del grovere plantefiber. I industriell husdyrproduksjon får de istedenfor tildelt maten, som ofte er kraftfôr (konsentrert, ensartet fôr) og dermed tar svært kort tid å spise og fordøye.
Som en del av den sosiale adferden til dyra, har de behov for å spise samtidig med andre gruppemedlemmer. I fjøs der det er færre eteplasser enn dyr, oppstår det derfor lett uro og stress når ikke alle får spise samtidig. Under utdeling av fôr oppstår det konkurranse mellom dyra når de ikke får tildelt fôret individuelt. Dyra blir stresset og noen dyr får ikke spist seg mette. [8]
For å rasjonalisere drifta, blir mordyr og avkom skilt fra hverandre kort tid etter fødselen. Ungene får enten melkeerstatning eller blir avvent raskere og går over til annet fôr. Diaré er utbredt. Utilfredstilt diebehov gir seg utslag til adferdsforstyrrelser. [8]
Sosial adferd
For å oppnå en rasjonell produksjon, sorteres ofte produksjonsdyra i grupper etter kriterier som alder, størrelse og kjønn. Mødre blir dermed adskilt fra avkommet sitt og ukjente dyr blir blandet med hverandre. Dette får negative konsekvenser for adferdsutviklingen til det enkelte dyret og for det sosiale samspillet i flokken. [7]
Husdyrmiljø
Klimaet og kostnadsnivået i Norge fører til at bygningsutgiftene i norsk landbruk generelt er høye. Dyra står tett, og inneklimaet kan gi helseproblemer. Det blir produsert mye støv i husdyrrom, spesielt i hus til gris og fjørfe. Dette fører til nedsatt velferd, slik som skader i luftveiene. Den høye dyretettheten fører til et høyere smittepress. [9]
Hold av dyr på bås, i små bur eller trange binger medfører svært liten bevegelsesfrihet. Dyr kan ha problemer med å innta normale kroppsstillinger, utføre vanlig kroppspleie, ha sosial adferd og opprettholde en viss sosial avstand til andre individer. [2, 9]
Som en konsekvens av kravet til rasjonell rengjøring og slitesterke materialer, er husdyrmiljøet ofte utformet ensformig og nakent. Det stimulifattige miljøet gir liten mulighet for tilfredstillelse av naturlige adferdsbehov, som å undersøke og manipulere nye objekter. Frustrasjon over lengre tid kan føre til adferdsforstyrrelser. [10] Det kan også få konsekvenser for naturlig utvikling av dyras evner. [11]
Bonden
En indikasjon på dette er at større melkekyrbesetninger, som betyr at bonden kan være på gården på heltid, gjerne har bedre helsestatistikk. I større besetninger er produksjonen ofte mer industrialisert, som innebærer at tekniske systemer i større grad har erstattet den daglige kontakten mellom bonden og dyra. Bonden er sjeldnere tilstede for å observere og følge opp dyra og vise omsorg for dem.
Mindre menneskelig kontakt fører til at dyra er mer fryktsomme i situasjoner hvor de skal håndteres, som for eksempel under transport og slakting. [12]
Produksjonslidelser
Transport og slakting
Rasjonalisering av slakteristrukturen har ført til at antall slakterier er blitt sterkt redusert, og dermed at den gjennomsnittelige transportavstanden for det enkelte dyret har økt. På slakteriene foregår håndteringen av dyra under tidspress og med tvang, for å utnytte produksjonskapasiteten på anleggene maksimalt. Dyra opplever det stressende å bli utsatt for fremmede folk, nye omgivelser og støy.
Alternative driftsformer
Det finnes produksjonssystemer som ivaretar dyras behov i større grad. Et eksempel er såkalt ammekuproduksjon, der kalvene får gå sammen med mora fram til de sendes til slakting. Dette er såkalte ekstensive systemer, som er basert på at dyra beiter ute. Kjøtt fra storferaser som Aberdeen angus eller Limousin stammer fra et slikt dyrehold.
Økologisk husdyrproduksjon er basert på noen grunnleggende prinsipper som har som mål å i større grad sikre god dyrevelferd. Den økologiske landbruksbevegelsen har et helhetlig syn på gårdsdrift, der husdyr skal anses som en aktiv medpart i driften. I utviklingen av produksjonssystemer er det derfor et større fokus på dyras naturlige adferd og behov, og et grunnleggende føre vàr-prinsipp. [1, 15]
Myndighetenes politiske satsing på økning i økologisk landbruksproduksjon, fører til at en stadig større andel produksjonsdyr er på økologisk gård. Samtidig er en konsekvens av ekspansjonen at en del av problematikken fra vanlig industrielt husdyrproduksjon har blitt aktuell også i økologisk drift. Dagens økobonde er i større grad økonomisk orientert. De helhetlige økologiske prinsippene har kommet mer i skyggen av å oppfylle enkeltkravene i det økologiske regelverket. [16] Samtidig har det økologiske regelverket blitt tilpasset storproduksjon, slik at en del dyrevelferdsregler er blitt fjernet. For eksempel ble det tidligere kravet om maksimalt seks timers transporttid fjernet i 2005, slik at transporttida nå er den samme som i vandlig produksjon. [17]
Kilder:
[1] Gjefsen, Torger, Husdyrhold, Landbruksforlaget, 2003.
[2] Landbruksdepartementet, St.meld. nr 12 om dyrehold og dyrevelferd (2002-2003).
[3] Mejdell, C. Dyreetikk i praksis. Noen problemstillinger belyst gjennom uttalelser fra Rådet for dyreetikk, I: Føllesdal, A. (red) Dyreetikk, Fagbokforlaget, 2000.
[4] Hegrenes, A., Sentrale utviklingstrekk i norsk husdyrbruk etter krigen, Norsk Veterinærtidsskrift nr 5, 2005.
[5] Rauw, W.M., Kanis, E., Noordhuizen-Stassen, E., Grommers, F., Undesirable side effects of selection for high production efficiency in farm animals: a review, Livestock Production Science nr 56, 1998.
[6] Norsk genressursenter, Husdyrraser, http://www.skogoglandskap.no/temaer/husdyrraser, 5.mars 2008.
[7] Jensen, P., The ethology of domestic animals, CABI Publishing, 2002.
[8] Koene, P., Feeding and welfare in domestic animals, I: Bels, V (red), Feeding in domestic vertebrates: From structure to behaviour, CAB International, 2006.
[9] Gjestang, K., Gravås, L. og Langdalen, J., Bygningar på gardsbruk, Landbruksforlaget, 1999.
[10] Mason, G. og Rushen, J., Stereotypic animal behaviour: fundamentals and applications to welfare, CABI International, 2006.
[11] Wichman, A. og Keeling, L., Innate and acquired skills: what does a laying hen need to have learnt during rearing?, I: Dille, L. (red) Husdyrforsøksmøtet, IHA/ UMB, 2007.
[12] Simensen, E. Stellet - den menneskelige faktoren i husdyrholdet, Norsk Veterinærtidsskrift nr 1, 2004.
[13] Benson, G. og Rollin, B., The well-being of farm animals: Challenges and solutions, Blackwell publishing, 2004.
[14] Simensen, E., Forebyggende helsearbeid i husdyrproduksjonen, Landbruksforlaget, 1998.
[15] Vaarst, M., Roderick, S., Lund, V.og Lockeretz, W., Animal health and welfare in organic agriculture, CABI Publishing, 2004.
[16] Flaten, O., Lien, G., Ebbesvik, M., Koessling, M. og Valle, P., Do the new organic producers differ from the old guard? Empirical results from Norwegian dairy farming, Renewable agriculture and food systems nr. 3, 2006.
[17] Debio. Oversikt over endringer i det nye økologiregelverket, Tabell publisert november 2005, www.debio.no/_upl/tabell_oversikt_endringer_nov_05.pdf, 15.september 2007.
